Kulturindustrien, et begrep utviklet av Theodor Adorno og Max Horkheimer, refererer til hvordan populærkultur er blitt kommersialisert og industrialisert for å manipulere massene. I stedet for å fremme ekte kunst, produserer den masseproduserte "kulturprodukter" som gjør mennesker passive og ufølsomme overfor sine sosiale og økonomiske forhold. Dette skaper en form for sosial kontroll der folk aksepterer status quo uten å stille spørsmål. Massekulturens enkle gleder hindrer folk i å søke etter dypere mening, og dermed opprettholdes de eksisterende maktstrukturene. Adorno og Horkheimer mente at kulturindustrien ikke bare påvirker hva vi konsumerer, men også hvordan vi ser på oss selv og vår plass i verden. Denne produksjonen av standardiserte produkter som filmer, musikk og TV-programmer fremmer ikke individuell kreativitet eller ekte kunstnerisk uttrykk, men heller en uniformitet som gjør det lettere for de dominerende kreftene å beholde makten. Kulturindustrien representerer dermed en trussel mot autentisk kultur og frigjøring, og i stedet for å gi mennesker frihet og kreativitet, gjør den dem passive tilskuere i sine egne liv.

Adorno og Horkheimer så på kulturindustrien som et verktøy for å opprettholde kapitalistiske strukturer. Gjennom masseproduserte kulturprodukter blir folks oppfatning av hva som er "normalt" og "akseptabelt" kontinuerlig justert til å passe inn i de økonomiske og politiske systemene som allerede eksisterer. Kulturindustrien produserer det Adorno og Horkheimer kaller "imaginære behov", som er behov skapt av kapitalismen som ikke er nødvendige for menneskets virkelige lykke, men som fyller tomrommet etter de ekte, menneskelige behovene for frihet, kreativitet og ekte lykke.

Det som skiller ekte behov fra imaginære, er at de ekte behovene er universelle og går på tvers av de systemene som prøver å kontrollere dem. For Adorno og Horkheimer representerer ekte behov behovet for å utfordre det etablerte, for å utvikle individuell frihet, for å utforske kreativitet uten kommersielle hensyn, og for å oppnå en dypere form for lykke som ikke kan kjøpes. I kontrast oppfyller de imaginære behovene bare forbrukernes kortsiktige ønsker, og hindrer folk i å spørre om det egentlig er dette de trenger for å leve et meningsfullt liv.

For Adorno og Horkheimer er det derfor essensielt å forstå kulturindustrien som mer enn bare et sett av kulturelle produkter – det er en form for sosial kontroll som har dype implikasjoner for hvordan vi ser på verden og oss selv. Kulturindustrien binder sammen kunst og kommersialisering på en måte som ikke bare styrker de økonomiske strukturene i samfunnet, men som også har en betydelig innvirkning på hvordan folk forholder seg til sine egne liv og ønsker. Dette er et av de mest sentrale elementene i kritikken de rettet mot den moderne kapitalismen.