Hvem er jeg?

Hva gjør man når man føler at selve livet mangler mening? Når man blir lei av at alt virker overfladisk, og de store spørsmålene ikke ser ut til å ha noen svar som resonnerer?

Helt siden barndommen har jeg lett etter svarene på de store spørsmålene, for å finne mening i en verden som føles ganske tom. Jeg husker at jeg var så frustrert over alle spørsmålene jeg satt med, som de voksne rundt meg ikke kunne besvare – og at jeg ble nærmest dratt mot biblioteket i søken etter noe mer. Tanken som hadde satt seg i hodet var en setning, som ble som et kompass for resten av livet mitt - «Jeg vil finne sannheten bak sannheten.», og det var en fantastisk kontrast til de "overfladiske sannhetene" vi får fra samfunnet, psykologer og religion, som aldri ga meg den ekte innsikten eller følelsen av dyp mening som faktisk utgjorde en opplevd forskjell i livet.

Min oppvekst var emosjonelt ganske nedbrytende, noe som førte meg til å møte flere psykologer, men tilnærmingene jeg møtte der ga meg dessverre ingen verktøy som faktisk tilfredsstilte mine behov – og forståelsen psykologene ga meg, var ganske grunn og uten nettop - mening!

Jeg ønsket å forstå den dypeste dybden av både meg selv og livet, og det var i fraværet av den dybden at jeg fordypet meg i religion, filosofi, litteratur, psykologi og vitenskap – hvor jeg endelig begynte å finne fragmenter av innsikter som utgjorde en forskjell. Noen var veldig enkle men vanskelige å etterleve, andre var vanskelige å ta innover seg.

En venn fortalte meg en historie fra en psykologkonferanse. Musikk hadde begynt å spille, og psykologene begynte å danse som om de følte seg tvunget – å vise kollegene sine at de var frie og autentiske. Tross alt var det jo de som visste hvordan å leve med seg selv, og som skulle hjelpe andre med å få til det samme.

Men i stedet for å virke mentalt friske, virket de heller ute av balanse. Dansingen min venn beskrev lignet et galehus. De stive, nølende bevegelsene vitnet ikke om trygghet og frihet, men om et forsøk på å fremstå som frie, som egentlig er et godt bilde av dagens samfunn. Det virket som om ingen i rommet virkelig sto i seg selv, og paradokset i forsøket på å leve opp til bildet av «de frie og uhøytidelige menneskene som har funnet seg selv», avslørte at de på ingen måte hadde tredd utenfor samfunnets dogmer, men heller spilte et skuespill som psykologer tross alle årene på skole. Ikke at dette gjelder alle psykologer, men det gav meg et bilde av en situasjon hvor psykologer har glemt å gå gjennom den ilden som pasientene står i.

Dette fikk meg til å tenke: Hvordan kan man hjelpe andre med å finne dypere mening, hvis man ikke har gått i dypet av seg selv, og frigjort seg fra forventningene til et rom fullt av psykologer? Terapeuter må være mer enn bare eksperter på teori for å virkelig gjøre en forskjell. De må også bli kjent med sitt eget mørke – og ha lært å stå i det – slik at de kan holde andres mørke uten å bli skremt. Og dét er hva de dansende psykologene beviste. De standardiserte og upersonlige metodene som brukes i psykiatrien er mangelfulle, søker å skufle folk tilbake i normer og former som er svært trange å passe inn i.  For å kunne bli en hel versjon av seg selv, må man først tørre å gå ned i sin egen avgrunn. I Gulag-arkipelet skriver Aleksandr Solzjenitsyn at ondskap ikke er forbeholdt visse grupper, men finnes i hvert menneskes hjerte:

"Linjen som skiller godt fra ondt går ikke mellom stater, klasser eller partier – men tvers gjennom hvert menneskes hjerte."

Han understreker at alle har potensial til både godt og ondt, og at ingen kan vite hvordan de ville handlet før de selv opplever ekstreme forhold.

Tilnærmingen min handler ikke om raske, overfladiske løsninger eller. Den handler om å skape innsikt og ekte forståelse som kan integreres og leves. Etter nesten to tiår med å studere, jobbe og utvikle verktøy og metoder, har jeg observert at når filosofi, psykologi, symbolikk og også religion brukes sammen i riktig rammeverk, så kan det sette livsreisen i et mye større og meningsfullt perspektiv. Mening finnes nemlig ikke i de enkle svarene – den oppstår der vi blir utfordret, på grensene av oss selv. Og utenfor de grensene finnes det vi ikke har oppdaget med oss selv. eller som Solzjenitsyn anerkjente at vi må bli kjent med oss selv i våre ekstremer - først da finner vi et midtpunkt, mening og balanse. 

Da kommer øyeblikkene hvor du kjenner at noe faller på plass – aha-opplevelser som peker fremover. Det er som å få øye på en rød tråd gjennom livet, og forstå at det finnes en retning bak alt som har vært. Det er der jeg kommer inn; som en støtte og medvandrer på veien inn i dypet – for å finne svarene, sammenheng og mening.

Så om du er klar til å gå dypere enn det overfladiske, og ønsker å finne svarene du leter etter, så er jeg klar for å gå sammen med deg på den reisen – ett steg om gangen.