Metabevissthet: hva er det?
De fleste av oss lever store deler av livet reaktivt – fanget i vaner, emosjonelle mønstre og automatiske tanker og responser. Relasjoner blir automatiske reaksjonsmønstre som over tid kan føles nesten feil å tre ut av fordi vi føler på tap av posisjon, at vi gir etter eller når vi prøver så får vi negative reaksjoner av våre nærmeste. Vi handler før vi forstår, snakker før vi lytter, og dømmer før vi ser hva som egentlig skjer, og det er helt naturlig, men gir oss et lite handlingsrom for bevisst endring og vekst.
Det finnes en annen måte å forholde seg til livet og relasjoner, nemlig med metabevissthet. At vi betrakter våre egne tanker, følelser og handlinger uten å være fanget av dem. Vi skal utforske hvordan vi kan skape metabevisst holdning til relasjoner og hendelser. hvor det metabevisste handlingsrommet skaper mer romslige relasjoner og større indre frihet. Viktor Frankl inviterer oss til dette metabevisste rommet med et godt sitat:
“Mellom stimulus og respons finnes et rom. I dette rommet ligger vår frihet og vår makt til å velge vår respons”
Hva er metabevissthet?
Metabevissthet handler om å være bevisst på vår egen bevissthet. Meta betyr forbi, så det hele er en øvelse i å stå litt utenfor oss selv i situasjoner hvor vi møter oss selv og andre. Evnen til å kunne se og reflektere rundt tanker og følelser som fenomener i sinnet, ikke nødvendigvis som sannheter man må handle etter. I stedet for å være fanget i emosjonell identifikasjon, kan man si til seg selv: «Jeg merker at jeg er sint. Hvor kommer det fra? Hvorfor reagerer jeg sånn, og er det reaksjonen noe som fører til en situasjon som er bra for meg eller den andre?» Om vi deler bevissthet i nivåer kan det se slik ut:
Bevissthetsnivåer
Ubevisst
Reaksjon uten refleksjon
Bevisst
Jeg er klar over følelsen jeg har, men reagerer likevel
Selvbevisst
Jeg forstår hvorfor jeg føler slik, men reagerer allikevel
Metabevisst
Jeg ser at jeg føler, og kan velge respons
Dette mentale perspektivskiftet av å identifisere bevegelser i oss selv uten å reagere på dem, gir oss rommet til å reflektere og velge våre responser, med øvelse. Frihet til å agere i stedet for å reagere. Metabevissthet er ikke en ren logisk innsikt som kan endres når vi forstår det, men en øvelse vi gjør hver dag, som kan skape større frihet og rom over tid gjennom å se seg selv mer og mer utenfra. Jo mer vi forstår våre egne mønster og finner kilden til hva som virkelig får oss til å reagere, gjør det gradvis lettere å tre ut mønster vi har fulgt i årevis.
Ubehag og konflikt som vekker og døråpner
Ubehag eller konflikt er ofte de første tegnene på at vår indre struktur eller identitet utfordres. Bevissthetsarbeid handler i stor grad om hvordan vi lærer å behandle interaksjoner. Vi kan gå fra å se smerte som en forbannelse til å se det som den strengeste og beste læreren vi har hatt. Den oppfordrer til å ta radikalt ansvar for oss selv. Mange forsøker å unngå å reflektere over de emosjonelle bevegelsene i oss selv. Men i virkeligheten er angst en invitasjon. Den sier til oss: Noe viktig skjer i deg som du ikke er helt bevisst på, grav dypere i deg selv og transformer smerten til mening.
Metabevissthet gir oss muligheten til å stå i emosjoner uten å bli dratt med av dem. Vi blir i stand til å utforske den. Når vi opplever sterke emosjoner eller følelser kan vi spørre oss selv:
Hva prøver denne emosjonen å fortelle meg?
Hva beskytter den meg fra?
Hvilken indre transformasjon kaller den på? Hva skal jeg lære her?
Det er gjennom slike spørsmål vi lærer å leve gjennom emosjoner, og ikke i flukt eller avvisning. Selv om vi kan si at det er en tid for alt, skal vi ikke alltid gå inn i alt om vi mangler kapasitet. Men sterke reaksjoner har alltid en lærdom.
Sterke reaksjoner som læringsøyeblikk
Et praktisk og kraftfullt prinsipp vi kan leve etter, er dette:
Alle sterke reaksjoner inneholder alltid et ansvar og en lærdom jeg må gå gjennom – sammen med andre, men for meg selv til slutt.
Dette betyr ikke at vi skal overse urett eller unnskylde krenkelser og bare fokusere på oss selv. Grenser er vel så viktig, og mangelen på grenser kan være oppdagelsen vi får om hvorfor reagerer så sterkt. Vi kan si at vår frihet stopper der den andres frihet starter. Men at vi velger å bruke våre egne reaksjoner som speil, er essensen i metabevissthetsøvelser.
Selv når noen er direkte ufine, har vi et valg: Om det treffer noe i oss, kan vi reagere med en såret stolthet – eller vi kan stoppe opp og se at det som ble vekket i oss og kanskje si til oss selv “jøss interessant!” Selv om vi ble trigget av en annens handling står vi sterkere ved å la det gå, og lete etter læring og innsikt, ikke sinne og skam. Det er også vår unike mulighet til å fange og destillere i hvilke situasjoner, spesifikke emosjoner og følelser dukker opp og endelig forløse dem. Kanskje nettopp dette mennesket som setter i gang slike emosjoner/følelser i oss er viktig lærer. For kanskje ingen andre kan sette i gang denne typen reaksjoner i oss som denne personen kan - En gave forkledd som en forbannelse?
Å møte slike øyeblikk med metabevissthet er ikke lett. Men det er her vi har enormt vekstpotensiale. Vi lærer å identifissere og romme våre indre bevegelser, og her kan vi øve på å snakke til oss selv med mildhet og integritet. Samtidig kan vi også spørre oss selv; bak reaksjonen fra den andre, hva er det som satt i gang deres respons? Er det noe jeg gjør som jeg ikke er bevisst på?
Som bevissthetsforsker Alain Morin beskriver: Å snakke til seg selv som en slags indre forelder – med omsorg, tydelighet og tålmodighet – skaper et rom for oss å reflektere over hva vi går gjennom.
Å ha en reflekterende samtale med oss selv, skaper en ny emosjonell refleks: I stedet for å spenne oss, avvise eller bli overveldet, stopper vi opp, lytter og reflekterer, vi skaper denne viktige tenkepausen mellom stimuli og respon. Å bevisst agere kommer når det er gjennomtenkt og bearbeidet i oss selv, og det er egentlig sjeldent en reaksjon må komme med en gang. Øvelsen fikser ikke hvordan man reagerer på et øyeblikk, men det gir oss et anker – en måte å stå stødigere i det indre kaoset under ubehag.
Når sterke følelser skjuler dype sannheter
Vi kan dermed si at mesteparten av våre emosjonelle reaksjoner er overreaksjoner. Vi tror vi reagerer på det som skjer her og nå – men i virkeligheten responderer vi på et helt indre landskap av tidligere erfaringer, sår, behov og ubevisste mønstre. Gamle relasjonelle regnskap som er uoppgjort mellom oss og andre. Når følelsene våre er intense, kan vi nesten være sikre på én ting: reaksjonen handler mer om oss enn om situasjonen vi er i.
Ikke at det er vår skyld, men vi er den beste til å gjøre noe med situasjonen. Det eneste vi kan arbeide med er oss selv og hvordan vi kommuniserer oss selv med andre.
Som nevnt - vår frihet stopper der andres starter.
Et menneske som blir rasende fordi noen påpeker noe, reagerer ikke nødvendigvis fordi det som ble sagt var så krenkende – men fordi det traff et punkt som de kanskje selv ikke ønsker å føle på. Noen ganger er det ikke hva vi sier men hvordan vi sier det. Kanskje det er en usikkerhet, et behov for å fremstå feilfri, en frykt for ikke å være god nok.
På samme måte kan vi blindes av kjærlighet – stormforelskelse er sjelden ekte kontakt eller en perfekt match. Den er ofte en projeksjon: Vi ser ikke den andre som de faktisk er, men som et speilbilde av alt vi selv lengter etter i oss selv. Mangler eller sider vi har mistet kontakt med i oss selv. Vi faller for en illusjon, og kaller det kjærlighet og sommerfugler i magen.
i Kjærlighet kan vi også møte på skjønnhetens hemmelige forbannelse, også kalt “glorie-effekten", som gjør at vi tillegger en vakker person flere egenskaper enn de egentlig har. Sterke følelser er derfor ikke alltid signaler om hva som er viktig i verden – de pekere heller oftere på hva som er uforløst i oss selv, kalt projisering. Metabevissthet gir oss muligheten til å møte disse overreaksjonene med større nysgjerrighet og tålmodighet. Vi kan spørre oss selv:
Hvorfor reagerte jeg så sterkt nå?
Hva i meg ble truffet?
Hva prøvde følelsen jeg fikk å trekke meg mot?
Det er i dette indre arbeidet vi finner de ubehagelige – men nødvendige – sannhetene. Og det er her friheten til å bevisst agere starter.
Fra reaksjon til relasjon: Nøkkelen til menneskelig nærhet
Det er i møte med hverandre vi formes. Og bare i relasjon med andre kan vi bli bevisst det vi selv ikke ser. Så nettopp i relasjoner blir metabevissthet en avgjørende utfordring og nøkkel. Vi må ikke bare forstå oss selv – vi må virkelig se og studere den andre.
Når vi utvikler rommet mellom stimuli og respons, åpner vi rom for empati. Å forstå hva den andre lever i – selv om det ikke gir mening for oss personlig, og selv om det ikke ligner vår erfaring.
Carl Jung kommer med et interessant prinsipp om møtet mellom to mennesker:
“Møtet mellom to personligheter er som kontakt mellom to kjemiske stoffer: hvis det skjer en reaksjon, blir begge forvandlet.”
Vi trenger ikke ha levd det samme livet for å forstå hverandre. Det er nok å vite hvordan det føles å være redd, avvist, håpefull, frustrert. Utvekslingen ligger i sårbarheten av å dele historiene vi har gått gjennom, fordommene vi har om oss selv og verden. Når vi går i dypet av emosjonene, å virkelig utforsker hvor redd og håpefull man kan bli, og hvordan disse tilstandene oppleves på kroppen, gir det oss et større rom til å forstå andre. Og kanskje nettopp tiltrekkes vi spesifikke mennesketyper for å utveksle erfaringer og “tvinge” hverandre til å se den andres side eller sider av en selv man ikke er klar over. Kanskje dette er hva forelskelsens funksjon egentlig for? På engelsk heter det “to fall in love” Kanskje er nettop målet at vi faller inn i hverandres standpunkt og lærer å elske eller forstå nettop den andres ståsted.
Essensen av metabevissthet er evnen til å romme både egne og andres følelser slik de oppstår. Men vi må som nevnt ha et grenseprinsipp her hvor vår frihet stopper der andres starter.
Ansvaret i forhold er i utgangspunktet 50-50
I et sunt forhold kan man se for seg et prinsipp der begge parter møtes på grensen, slik at hver side bidrar med sine 50 %. Når en av partene ikke møter opp med sin del, er det ikke opp til den andre å strekke seg utover denne grensen for å kompensere. Begge har like stort ansvar for å opprettholde balansen. Samtidig finnes det perioder hvor en eller begge ikke evner å gi sin fullstendige innsats. Her blir det viktig å skape rom for åpen kommunikasjon – å kunne si «Jeg klarer ikke i dag», eller «Jeg trenger støtte» – og å gi hverandre mulighet til å vise omsorg og forståelse i slike situasjoner.
Det handler om en fin balanse mellom gi og ta, der hver enkelt må kjenne etter når man har gitt for mye, og når man selv trenger støtte for å kunne hente seg inn igjen. På denne måten kan man bygge et forhold preget av gjensidig respekt, ansvar og omsorg, også i perioder med utfordringer.
Å møte livet med intensjon
Mange lever som om livet skjer med dem – og de gjør sitt beste for å henge med. Men metabevissthet gir oss muligheten til å leve proaktivt: Ikke bare vente på hva som skjer, men spørre:
Hva er det livet prøver å lære meg nå?
Hva er mitt neste trekk i møte med virkeligheten?
Et proaktivt liv handler ikke om å kontrollere alt, men om å møte det som skjer med indre romslighet og retning. Det handler om å tenke langsomt, velge med prinsipper og handle med bevissthet.
Joharis vindu: Et kart over selverkjennelse
For å navigere dette indre landskapet er Joharis vindu et kraftfullt bilde. Det viser en struktur på hvordan vi kan se vår egen læringsprosess forhold til oss selv og mennesker rundt oss:
Åpent felt
Det både jeg og andre vet om meg - det bevisste for alle
Skjult felt
Det jeg vet, men ikke viser til andre - det bevisste for meg
Blind sone
Det andre ser, men som jeg ikke vet om - det ubevisste for deg
Ukjent felt
Det verken jeg eller andre vet ennå - det ubevisste for alle
Å leve metabevisst er å være villig til å bevege seg gjennom disse sonene. Vi stiller spørsmål. Vi lytter, tilegner oss kunnskap og prøver på nytt og på nytt igjen.
Hvordan utvikle en metabevisst livsstil?
Å leve metabevisst er en praksis, ikke en perfekt tilstand. Her er noen veivisere:
Observer deg selv: Start med å legge merke til tanker og følelser. Ikke døm dem. Bare se.
Stopp i det reaktive øyeblikket: Når du blir trigget – pust. Spør deg: Hvilke emosjoner beveger seg i meg nå?
Lytt til andre gjennom emosjonene deres, ikke bare ordene: Spør: Hvilken emosjon ligger bak dette? Hva prøver denne personen å vise meg, eller hva viser seg selv i meg nå?
Tillat deg å lære, og spør ofte: Hva prøver denne situasjonen å lære meg? Læring er kontinuerlig og hva vi skal gjøre livet ut.
Lev med mild disiplin: Ikke jakt på perfeksjon. Øv deg i å falle tilbake – og komme tilbake igjen. Finn prinsipper du opplever står seg i livet ditt og lev deretter.
Et liv med rom for å være menneske
Å leve metabevisst er å leve med et større rom i seg. Et rom der både du og andre får plass. Det er å møte livet med åpne øyne – og åpne hender. Du griper ikke fast i alt, men du er heller ikke likegyldig. Du ser, reflekter og møter – igjen og igjen.
Når vi utvikler denne måten å være på, åpner vi døren til ekte relasjoner, psykologisk vekst og et dypere forhold til livet selv. Vi reagerer ikke bare verden, men kan agere med oss selv – og de rundt oss – med varsomhet, ansvar og kjærlighet.
