Metabevissthet: lær å leve med følelser og relasjoner
De fleste av oss lever store deler av livet reaktivt – fanget i vaner, emosjonelle mønstre og automatiske tanker og responser. Relasjoner blir automatiske reaksjonsmønstre som over tid kan føles nesten feil å tre ut av fordi vi føler på tap av posisjon eller at vi gir etter. Vi føler før vi forstår, snakker før vi lytter, og handler før vi ser hva som egentlig skjer, og det er helt naturlig, men byr på en del utfordringer.
Det finnes en annen måte å forholde seg til livet og relasjoner, nemlig metabevissthet. At vi betrakter våre egne tanker, følelser og handlinger uten å være fanget av dem. Denne artikkelen utforsker hvordan vi kan utvikle en metabevisst livsstil, hvorfor dette er nøkkelen til dype relasjoner og større indre frihet, og hvordan vi kan møte både angst og relasjonelle utfordringer med større rom for oss selv og andre, innsikt og menneskelighet. Viktor Frankl inviterer oss til dette metabevisste rommet med et godt sitat:
“Mellom stimulus og respons finnes et rom. I dette rommet ligger vår frihet og vår makt til å velge vår respons”
Hva er metabevissthet?
Metabevissthet handler om å være bevisst på vår egen bevissthet – evnen til å kunne se seg selv utenfra og betrakte tanker og følelser som fenomener i sinnet, ikke nødvendigvis som sannheter. I stedet for å være fanget i emosjonell identifikasjon, kan man si: «Jeg ser at jeg er sint. Hvor kommer det fra? Hvorfor reagerer jeg sånn, og er det reaksjonen som til slutt gir et resultat som er bra for meg og den andre?»
Bevissthetsnivåer
Ubevisst
Reaksjon uten refleksjon
Bevisst
Jeg er klar over følelsen jeg har
Selvbevisst
Jeg forstår hvorfor jeg føler slik, men reagerer allikevel
Metabevisst
Jeg ser at jeg føler, og kan velge respons
Dette mentale perspektivskiftet gir oss rommet til å reflektere og velge våre responser. Frihet til å respondere i stedet for å reagere. Metabevissthet er ikke en ren logisk innsikt som kan endres når vi forstår det, men en øvelse vi gjør hver dag, som kan skape større frihet og rom for våre og andres opplevelser.
Ubehag og konflikt som vekker og døråpner
Ubehag eller konflikt er ofte de første tegnene på at vår indre struktur utfordres. Vi føler uro, angst eller press. Mange forsøker å unngå dette, men i virkeligheten er angst en invitasjon. Den sier: Noe viktig skjer i deg som du ikke er helt bevisst på, grav dypere i deg selv.
Metabevissthet gir oss muligheten til å stå i emosjoner uten å bli dratt med av den. Vi blir i stand til å utforske den:
Hva prøver denne emosjonen å fortelle meg?
Hva beskytter den meg fra?
Hvilken indre transformasjon kaller den på?
Det er gjennom slike spørsmål vi lærer å leve gjennom emosjoner, og ikke i flukt eller avvisning. Selv om vi kan si at det er en tid for alt, skal vi ikke alltid gå inn i alt om vi mangler kapasitet.
Sterke reaksjoner som læringsøyeblikk
Et praktisk og kraftfullt prinsipp vi kan leve etter, er dette:
Når jeg reagerer sterkt, finnes det nesten alltid noe jeg kan lære om meg selv – gjennom den andre, men for meg selv.
Prinsippet gir oss også en løsning, vi overreagerer ikke lenger, vi vet også at vi har lært og forløst det som gjorde at vi reagerte så sterkt. Dette betyr ikke at vi skal bagatellisere urett eller unnskylder krenkelser. Grenser er vel så viktig, og vi kan si at vår frihet stopper der den andres frihet starter. Men at vi velger å bruke våre egne reaksjoner som speil er essensen.
Selv når noen er direkte ufine, har vi et valg: Vi kan reagere med en såret stolthet vi føler – eller vi kan stoppe opp og se at det som ble vekket i oss, var en gammel følelse av å ikke være verdig, ikke være god nok. Den følelsen er vår, selv om den ble trigget av en annen. Det er også vår unike mulighet til å fange og destillere følelsene, og endelig forløse dem. Kanskje nettopp dette mennesket som setter i gang slike følelser er en slags gave, for kanskje ingen andre kan sette i gang denne typen følelser som denne personen - en gave forkledd som en forbannelse?
Å møte slike øyeblikk med metabevissthet er ikke lett. Men det er her vi vokser. Vi lærer å romme følelsen, her kan vi øve å snakke til oss selv med mildhet og integritet samtidig som vi kan spørre oss selv; bak reaksjonen fra den andre, hva er det som satt i gang deres respons?
Som bevissthetsforsker Alain Morin beskriver: Å snakke til seg selv som en slags indre forelder – med omsorg, tydelighet og tålmodighet – skaper et rom for oss å reflektere over hva vi går gjennom.
Over tid skaper dette en ny emosjonell refleks: I stedet for å spenne oss, avvise eller bli overveldet, stopper vi opp, lytter og reflekterer. Respons kommer når den er klar.
Dette fikser ikke våre følelser på et øyeblikk, men det gir oss et anker – en måte å stå stødig i det indre kaoset på. Og det gjør oss til mennesker som ikke bare føler, men forstår hva følelsene peker på.
Når sterke følelser skjuler dype sannheter
Så vi kan si at mesteparten av våre emosjonelle reaksjoner er overreaksjoner. Vi tror vi reagerer på det som skjer her og nå – men i virkeligheten responderer vi på et helt indre landskap av tidligere erfaringer, sår, behov og ubevisste mønstre og gamle regnskap som er uoppgjort mellom oss og andre. Når følelsene våre er intense, enten det er sinne, såret stolthet, stormende forelskelse eller dyp frustrasjon, kan vi nesten være sikre på én ting: reaksjonen handler mer om oss enn om situasjonen.
Ikke at det er vår skyld, men det eneste vi kan arbeide med er oss selv og hvordan vi kommuniserer det vi kaller oss selv.
Som nevnt - vår frihet stopper der andres starter.
Et menneske som blir rasende fordi noen påpeker noe, reagerer ikke nødvendigvis fordi det som ble sagt var så krenkende – men fordi det traff et punkt i dem som de kanskje selv ikke ønsker å føle på. Kanskje det er en usikkerhet, et behov for å fremstå feilfri, en frykt for ikke å være god nok.
På samme måte kan vi blindes av kjærlighetens rus – stormforelskelse er sjelden ekte kontakt. Den er ofte en projeksjon: Vi ser ikke den andre som de faktisk er, men som et speilbilde av alt vi selv lengter etter, mangler eller har mistet kontakt med. Vi faller for en illusjon, og kaller det kjærlighet. Ofte er det mennesker som er svært vage og kan gå under arketypen “Femme eller Homme Fatale” - kvinnen/mannen som fanger og så fortærer den andre gjennom å projisere alt man drømmer om, noe de såklart ikke er.
Her er skjønnhetens hemmelige forbannelse, også kalt “glorie-effekten", som gjør at vi tillegger noe vakkert flere egenskaper enn det egentlig har. Sterke følelser er derfor ikke alltid signaler om hva som er viktig i verden – de er ofte pekere på hva som er uforløst i oss selv, kalt projisering.
Metabevissthet gir oss muligheten til å møte disse overreaksjonene med nysgjerrighet, ikke skam. Vi kan spørre:
Hvorfor reagerte jeg så sterkt nå?
Hva i meg ble truffet?
Hva prøvde følelsen å beskytte meg fra?
Det er i dette indre arbeidet vi finner de ubehagelige – men nødvendige – sannhetene. Og det er her friheten til å bevisst agere starter.
Fra reaksjon til relasjon: Nøkkelen til menneskelig nærhet
Det er i møte med hverandre vi formes. Og det er nettopp i relasjoner at metabevissthet blir en avgjørende utfordring og nøkkel. Vi må ikke bare forstå oss selv – vi må virkelig se og studere den andre.
Når vi utvikler evnen til å stige ut av egne følelser og perspektiver, åpner vi rommet for empati. Ikke bare en følelse av medlidenhet, men en aktiv innsats for å forstå hva den andre lever i – selv om det ikke gir mening for oss, selv om det ikke ligner vår erfaring.
Carl Jung kommer med et interessant prinsipp om møtet mellom to mennesker:
“Møtet mellom to personligheter er som kontakt mellom to kjemiske stoffer: hvis det skjer en reaksjon, blir begge forvandlet.”
Vi trenger ikke ha levd det samme livet for å forstå hverandre. Det er nok å vite hvordan det føles å være redd, avvist, håpefull, frustrert. Når vi går i dypet av emosjonene, virkelig utforsker hvor redd og håpefull man kan bli og hvordan disse tilstandene oppleves på kroppen, gir det oss et større rom til å forstå andre. Og kanskje nettopp tiltrekkes vi mennesker for å utveksle erfaringer og “tvinge” hverandre til å se den andres side eller så vel sider av en selv man ikke er klar over. Kanskje dette er hva forelskelse er?
Essensen av metabevissthet er evnen til å romme både egne og andres følelser slik de oppstår. Men vi må som nevnt ha et grenseprinsipp her er at vår frihet stopper der andres starter.
Når vi lærer å lytte gjennom dette følelsesregisteret, åpner vi for dypere kommunikasjon og nærhet, og vi lærer at det finnes grenser. Læring er en ting, men det finnes mennesker som ikke evner å være med på den utforskningen av selvforståelse. Man er ikke på ulike nivåer, men på ulike plasser i utforskingen.
Et forhold er i utgangspunktet 50-50
I et sunt forhold kan man se for seg et prinsipp der begge parter møtes på grensen, slik at hver bidrar med 50 %. Når en av partene ikke møter opp med sin del, er det ikke opp til den andre å strekke seg utover denne grensen for å kompensere. Begge har like stort ansvar for å opprettholde balansen. Samtidig finnes det perioder hvor en eller begge ikke evner å gi sin fullstendige innsats. Her blir det viktig å skape rom for åpen kommunikasjon – å kunne si «Jeg klarer ikke i dag», eller «Jeg trenger støtte» – og å gi hverandre mulighet til å vise omsorg og forståelse i slike situasjoner.
Det handler om en fin balanse mellom gi og ta, der hver enkelt må kjenne etter når man har gitt for mye, og når man selv trenger støtte for å kunne hente seg inn igjen. På denne måten kan man bygge et forhold preget av gjensidig respekt, ansvar og omsorg, også i perioder med utfordringer.
Å møte livet med intensjon
Mange lever som om livet skjer med dem – og de gjør sitt beste for å henge med. Men metabevissthet gir oss muligheten til å leve proaktivt: Ikke bare vente på hva som skjer, men spørre:
Hva er det livet prøver å lære meg nå?
Hva er mitt neste trekk i møte med virkeligheten?
Et proaktivt liv handler ikke om å kontrollere alt, men om å møte det som skjer med indre romslighet og retning. Det handler om å tenke langsomt, velge med prinsipper og handle med bevissthet.
Joharis vindu: Et kart over selverkjennelse
For å navigere dette indre landskapet er Joharis vindu et kraftfullt bilde. Det viser en struktur på hvordan vi kan se vår egen læringsprosess forhold til oss selv og mennesker rundt oss:
Åpent felt
Det både jeg og andre vet om meg - det bevisste for alle
Skjult felt
Det jeg vet, men ikke viser til andre - det bevisste for for meg
Blind sone
Det andre ser, men som jeg ikke vet om - det ubevisste for deg
Ukjent felt
Det verken jeg eller andre vet ennå - det ubevisste alle
Å leve metabevisst er å være villig til å bevege seg gjennom disse sonene. Vi stiller spørsmål. Vi lytter, tilegner oss kunnskap og prøver på nytt og på nytt igjen.
Hvordan utvikle en metabevisst livsstil?
Å leve metabevisst er en praksis, ikke en perfekt tilstand. Her er noen veivisere:
Observer deg selv: Start med å legge merke til tanker og følelser. Ikke døm dem. Bare se.
Stopp i det reaktive øyeblikket: Når du blir trigget – pust. Spør deg: Hva er det egentlig jeg føler nå?
Lytt til andre gjennom følelsene deres, ikke bare ordene: Spør: Hvilken følelse ligger bak dette? Hva prøver denne personen å vise meg, eller hva viser seg selv i meg nå?
Tillat deg å lære: Spør ofte: Hva prøver denne situasjonen å lære meg? Læring er kontinuerlig og hva vi skal gjøre livet ut.
Lev med mild disiplin: Ikke jakt på perfeksjon. Øv deg i å falle tilbake – og komme tilbake igjen. Finn prinsipper du opplever står seg i livet ditt og lev deretter.
Et liv med rom for å være menneske
Å leve metabevisst er å leve med et større rom i seg. Et rom der både du og andre får plass. Det er å møte livet med åpne øyne – og åpne hender. Du griper ikke fast i alt, men du er heller ikke likegyldig. Du velger, ser, møter – igjen og igjen.
Når vi utvikler denne måten å være på, åpner vi døren til ekte relasjoner, psykologisk vekst og et dypere forhold til livet selv. Vi møter ikke bare verden, men også oss selv – og de rundt oss – med varsomhet, ansvar og kjærlighet. Vi skaper rom for oss selv og andre.
