Opplysningstiden - kunsten å bygge institusjoner av guds lik
Vi bygger instutisjoner av guds lik, og kaller det opplysning. Slik ser det ut når man betrakter den moderne rasjonaliteten fra utsiden – ikke som et fremskritt, men som et vedlikeholdsprosjekt av noe som allerede er dødt. Etter at Friedrich Nietzsche erklærte Gud død, har vestlig kultur brukt over hundre år på å forsøke å gi verden en ny struktur, et nytt moralsk kompass, en ny form for mening. Men det meste av det vi kaller “moderne verdier” – menneskerettigheter, demokratisk offentlighet, rasjonell dialog – bærer fortsatt preg av sin teologiske opprinnelse. Vi har fjernet himmelen, men beholdt arkitekturen.
Habermas og rasjonalitetens sirkel
Jürgen Habermas er kanskje den mest kjente forsvareren av det “rasjonelle prosjektet”. I kjernen av hans teori ligger en idé som både er tiltrekkende og åpenbar: Hvis vi bare kunne snakke sammen på like premisser, fritt og uten maktforvrengning, ville vi kunne finne ut av ting – sammen. Moralske normer kunne legitimeres gjennom diskusjon. Samfunn kunne bygges på gjensidig forståelse. Men dette idealet er, som mange har påpekt, selvsagt og samtidig uoppnåelig. Den virkelige verden er preget av skjevheter, makt, retorikk, frykt og ujevnt fordelt tilgang til språket. Likevel tviholder vi på idéen – kanskje fordi vi ikke vet hva annet vi skal tro på. Så filosofien går i sirkel. Vi diskuterer hvordan vi kan komme til enighet, mens samfunnet brytes opp av informasjonsoverflod, polarisering og eksistensiell tomhet.
Er rasjonalitet alltid løsningen?
Rasjonalitet har ført til mange framskritt – menneskerettigheter, vitenskapelige oppdagelser og teknologiske fremskritt. I en verden der rasjonalitet dominerer, har vi kunnet overvinne mange praktiske utfordringer. Men hva skjer når rasjonalitet står alene som et moralsk kompass? Hva skjer når vi mister kontakten med det som gir mening på et dypere, ikke-rasjonelt nivå? Er materialismen og forbruket vår neste Gud? Her blir utfordringen tydelig: Rasjonaliteten gir oss verktøy, men den gir oss ikke nødvendigvis svarene på de eksistensielle spørsmålene som mennesket alltid har stilt seg: Hva er vårt ansvar? Hva er vår dypeste mening? Hva er kilden til vår lidenskap og vår frykt? Som frykten vår for at AI skal bli bevisst, men så langt vet vi ikke hva bevissthet er, så hva er det vi egentlig frykter? Kanskje rasjonaliteten, alene, er utilstrekkelig for oppgavene vi står overfor.
Tomrommet etter Gud: Hvem påtar seg ansvaret?
Friedrich Nietzsche så dette komme. Når Gud dør, dør også garantien for sannhet, moral og retning. Muligheten for noe større og uendelig er også blitt borte og mennesker er nødt for å påta seg dette prosjektet alene. Det store spørsmålet blir da: Hva fyller tomrommet? For Habermas og hans rasjonalistiske slektninger er svaret: Fornuft. Diskurs. Argument. Men som Nietzsche selv spurte:
““Gud er død. Gud forblir død. Og vi har drept ham. Hvordan skal vi trøste oss, mordere av alle mordere? Hva var det helligste og mektigste av alt som verden hittil har eiet, ikke bare er styrtet, men også ødelagt. Hvem skal tørke dette blodet av oss? Hvilket vann er det for oss å rense oss med? Hvilke hellige spill skal vi nå spille? Er ikke storheten av denne gjerningen for stor for oss? Må vi ikke selv bli guder bare for å fremstå som verdige til den? Det har aldri vært en større hendelse – og på grunn av den tilhører alle som blir født etter oss en høyere historie enn noen historie før oss””
Med blodet mener Nietzsche at samfunnet står overfor et alvorlig ansvar: Hvem skal påta seg oppgaven som Gud nå har forlatt? Hvem skal fylle den ledige plassen som moralens og visdommens stedfortreder? Rasjonaliteten kan være et verktøy, men den er ikke en erstatning for den emosjonelle, spirituelle eller moralske veiledningen som tidligere kom fra religionen. Hva er den nye "guden" i en verden uten tro? Hva vi ser fremtoninger av er at klima, politikk, kjønn blir de nye religionene, ikke fordi de er fundamentale, men det er hva vi har til råde.
William James – Pragmatismen og subjektiv erfaring
William James, en av grunnleggerne av pragmatismen, mente at subjektiv erfaring og individuelle perspektiver burde være en sentral del av vitenskapelig utforskning, spesielt innen psykologi. I sin bok The Varieties of Religious Experience undersøkte James hvordan religiøse og spirituelle erfaringer kan ha en vitenskapelig betydning, til tross for at de er sterkt subjektive. Han argumenterte for at vitenskap bør anerkjenne det personlige og det subjektive som en gyldig kilde til kunnskap, i stedet for å kun fokusere på det objektive.
Alfred North Whitehead – Prosessfilosofi
Alfred North Whitehead, en britisk filosof og matematiker, fremmet en prosessfilosofi som utfordret det objektivistiske synet på vitenskap. Whitehead mente at virkeligheten er i konstant prosess og forandring, og at vitenskapen bør forstås som et dynamisk system som ikke bare handler om objektive fakta, men også om hvordan vi som mennesker opplever og forholder oss til verden. For Whitehead var subjektiv erfaring og prosessene i menneskelig bevissthet en viktig del av hvordan vi kan forstå vitenskapelig sannhet.
McKenna, Jung og alkemi: Psykens transformasjon
Både Carl Jung og Terence McKenna har utforsket menneskets psyke på dype, transformative måter, og de har brukt alkemi som en metafor for personlig og kollektiv forvandling. Alkemien kan istedet bli det nye fokus hvor mennesket heller begynner å jobbe med ens indre liv for å styrke en selv, og at den virkelige mangelen ikke var ytre rammeverk men indre struktur. Friedrich Nietzsche hintet også til dette da han snakket om “ubermensch” - mennesket som overkom seg selv og ble sin egen gud. Dessverre ble konseptet stjålet av Adolf Hitler som i sin tid gjorde teorien om til at en rase var bedre enn de andre.
For Jung er alkemi ikke bare eldgamle tekster om kjemisk transformasjon, men også et symbol og et rammeverk på den indre prosessen av selvbevissthet og integrering. Alkemi, som opprinnelig hadde som mål å omdanne bly til gull, blir for Jung en metafor for prosessen der menneskets ubevisste og ufullstendige deler kan transformeres og forenes til noe mer helhetlig. Jung mente dette rammeverket kunne fungere som vestens Hinduistiske yoga eller Buddhisme nettop fordi dens røtter og symbolske språk har fått utvikle seg i Europa og var en del av oss historisk.
Jung mener at vi må møte vårt eget "indre bly" – de skyggesidene av oss selv som vi gjerne fortrenger – for å rense, transformere og koke ned disse bly-sidene for oppnå det "indre gullet", eller selvrealiseringen. Dette er en psykisk alkemi som innebærer å balansere de ulike elementene av vårt indre liv. Jung hevder at mennesket ikke kan bli fullt ut forstått uten å utforske de mytiske, symbolske og ubevisste aspektene av oss selv, altså det vi kan kategorisere som det irrasjonelle.
Terence McKenna, selv en stor tilhenger av psykedeliske opplevelser, foreslår at disse erfaringene kan være veien til en slik indre forvandling. Gjennom psykedeliske substanser kan mennesket få tilgang til skjulte deler av sin bevissthet, og på den måten gjennomgå en form for alkemisk – ikke kjemisk, men spirituell og psykisk renselse og vekst. McKenna har ofte uttalt at disse opplevelsene kan gi oss en ny forståelse av vårt forhold til verden og universet, og åpne for en dypere visjon som kan helbrede det som er skadet i vår psyke.
Begge disse tenkerne mener at vi ikke bare trenger rasjonalitet for å forstå verden, men også må integrere de dypere, mer mystiske, symbolske aspektene av menneskets natur. Menneskets relasjon til symbolikk har blitt redusert til det rasjonelle, gjennom tegn og logoer. Alkemi, og dens symboler og prosesser rundt transformasjon, er deres svar på den psykologiske og spirituelle krisen som mange opplever i den moderne, rasjonalistiske verden.
Alkemien gir oss derfor kanskje en håp om at om at mennesker kan strukturere seg selv, som igjen vil speile en ytre struktur i verden. Har vi kanskje blitt for vant med ytre strukturer og nå kanskje er på vei inn i en ny tid hvor indre struktur er fremtiden.
Subjektiv vitenskap - Å finne et nytt språk for det mystiske?
Kanskje vi er ved et punkt i historien hvor det ikke holder med mer teori. Kanskje det vi trenger ikke er flere ideelle samtaler, men et nytt språk som tør å romme det irrasjonelle, det symbolske, det mystiske. For uten det risikerer vi å fortsette som vi har gjort: Bygge templer av et lik og klamre oss til en rasjonalitet som for lengst har stivnet.
Kanskje den psykedeliske opplevelsen blir det nye store mysteriet, slik McKenna og andre har foreslått. Psykedeliske stoffer kan åpne for erfaringer som overgår det vi kan forstå gjennom rasjonalitet alene, og gi oss tilgang til en dimensjon av menneskelig erfaring som har vært fortrengt i vårt moderne samfunn. John Vervaeke, som peker på meningskrisen i dagens samfunn, antyder at vi er på vei mot en balanse mellom det religiøse og rasjonelle. Vervaeke ser på den moderne søken etter mening som et forsøk på å balansere den tapte spiritualiteten med den rasjonelle verdensforståelsen. Kanskje vi er på vei mot et nytt søk etter visdom – men visdom som ikke kan reduseres til bare logikk.
Carl Jung mente at vitenskapen (spesielt psykologien) ikke kunne forstå menneskets erfaring fullt ut uten å anerkjenne de subjektive og ubevisste aspektene av psyken. Han kritiserte den reduksjonistiske tilnærmingen som kun fokuserte på det objektivt målbare, og understreket at symboler, drømmer og myter er viktig for å forstå menneskelig psykologi i sin helhet. For Jung var det avgjørende å integrere både rasjonelle og irrasjonelle aspekter av menneskelig erfaring for å få en helhetlig forståelse av mennesket.
“Den eneste ekte faren som eksisterer er mennesket selv, og vi vet ingenting om mennesket – hans psyke bør studeres fordi vi er opprinnelsen til all kommende ondskap”
Vi har kanskje mer teknologi, mer rasjonalitet og mer kontroll enn noen gang, men vi er fortsatt på leting etter dypere forståelse av vår egen natur. Mennesket er den største faren – ikke fordi vi mangler kapasitet, men fordi vi ikke forstår hva vi egentlig er i stand til. Og kanskje det største ansvaret for oss alle er å studere oss selv, for å kunne takle de eksistensielle utfordringene som følger med å leve i en verden uten klare moralske veiledere. som Jung sa, det største ansvaret er å forstå hvem vi egentlig er, for å kunne håndtere vår plass i denne verden, og kanskje håndtere verden i seg selv?
