Traumearbeid med psykedelika

Traumer er ikke bare et mentalt fenomen, det setter seg i kroppen, i nervesystemet og beveger seg kanskje ut i det sosiale livet så vel som kosthold. Den former selve virkeligheten slik vi oppfatter den. Når vi utsettes for overveldende opplevelser, blir hjernen omformet av dem. Hjernens frontallapp sin evne til refleksjon svekkes, og amygdala – hjernens alarmsentral, går i høyspenn. Følelsen av konstant fare fester seg, og kroppen reagerer som om trusselen fortsatt er der. Det er ikke uvanlig at mennesker med traumer sliter med angst, depresjon, isolasjon eller fysiske symptomer uten å forstå sammenhengen, eller at angsten fra traumet like gjerne nå, kan være kroppen som er tom for næringsstoffer etter år med stress som forsterker opplevelsen av traumet. 

I møte med slike traumer peker fagfolk som Bessel van der Kolk på at samtaleterapi alene ofte ikke er nok. Traumer er både biologiske, psykologiske og sosiale – og må møtes på alle tre nivåer. I nyere år har psykedeliske stoffer, kombinert med terapi, åpnet nye revolusjonerende muligheter. Samtidig er forståelsen av nevroplastisitet som er hjernens evne til å endre seg – sentral i den psykedeliske terapien.

La oss utforske hvordan en helhetlig tilnærming, der psykedelika, kosthold, emosjonell og sosial eksponering integreres, å kan støtte mennesker i og bearbeide traumer.

Nevroplastisitet og psykedelisk behandling

Nevroplastisitet er hjernens evne til å danne nye koblinger og reparere “skader” eller feilkoblinger som ikke tjener oss. Dette skjer gjennom vekst av nerveceller, utvidelse av synapser og reorganisering av hjernebaner, eller rett og slett vanenes motorveier i hjernen. Ved traumer oppstår ofte "fastlåste" mønstre. Visse nevronbaner aktiveres gang på gang, som en frossen alarm og forsterker dessverre seg selv over tid, eller det vi kaller et selvforsterkende system. Opplevelsen av det vonde er noe vi indirekte frykter, og det vi frykter er også noe vi kan søke ubevisst. For å komme videre trengs det nye erfaringer som gjør at hjernen kan koble seg annerledes, og gi virkeligheten et nytt lys, eller åpne nye filer i hjernens baner.

Psykedeliske stoffer som psilocybin, DMT, Ayahusca, LSD, ketamin og MDMA har i nyere studier vist evne til å fremme nevroplastisitet. På mikronivå betyr dette flere synaptiske koblinger og vekst av dendritter i hjernen, muliggjør ny læring. På makronivå ser vi at psykedelika fremmer bedre kommunikasjon mellom hjerneregioner som normalt er avskåret fra hverandre ved dårlige opplevelser, PTSD og depresjon.

MDMA, for eksempel, øker nivåene av serotonin og oksytocin – signalstoffer som bidrar til trygghet, kjærlighet og sosial tilknytning. I trygge omgivelser kan dette gi pasienten mulighet til å møte traumet sitt fra et nytt sted i seg selv, med større reguleringskapasitet, eller trygghet til å slippe ned skjoldet man ellers har oppe. Dette skaper rom for ny emosjonell læring.

Nye opplevelser – ny virkelighet

Et sentralt prinsipp i traumeterapi er at mennesker trenger å få en ny opplevelse for å endre det gamle traumeminnet. Vi kan ikke "tenke oss" til trygghet – vi må oppleve det i kroppen. Eksponeringsterapi søker å gjøre dette ved å utsette seg gradvis for det som vekker frykt, og slik lærer hjernen at det ikke lenger er farlig.

Men eksponering alene er ofte utilstrekkelig. For mange vet ikke hva de egentlig trenger å eksponeres for. Er det et utrygt forhold til kroppen sin? Tillit til andre mennesker? Evnen til å si nei eller ja? Eksponering må derfor være presis, og tilpasses den enkeltes behov gjennom å utforske hvordan det man jobber med gir seg til uttrykk i ens personlige liv. Her blir det biologiske, psykologiske og sosiale samspillet, det biopsykososiale systemet avgjørende.

Psykedelisk terapi kan åpne for at slike underliggende mønstre kommer til overflaten. Det gir ikke bare innsikt, men også mulighet for emosjonell eksponering, i trygge rammer. En person som har undertrykt sinne hele livet kan i en psykedelisk sesjon møte sitt indre raseri – og lære at det er lov å føle det, og at det er trygt å sette grenser. Kanskje bak sinnet så ligger dyp sorg man ikke evner å slippe ut. Det personen derimot ikke kan få av den psykdeliske sesjonen er å integrere disse i det sosiale livet man har hjemme. Så integrering er en like viktig komponent av psykedelisk terapi hvor mentale og emosjonelle verktøy gjør oss sterkere i måten å kommunisere oss selv til omverden slik vi ønsker å bli forstått. 

Reorientering: Biologi, psykologi og sosial kontekst

Et nytt nevrologisk mønster må ikke bare dannes, det må også forsterkes. Vi må trå en sti mange ganger før det blir en aktiv motorvei. Hvis man opplever trygghet i en terapeutisk setting, men fortsetter å leve i et miljø preget av stress, overgrep eller ensomhet, vil ikke hjernen få nok "bevis" til å bygge videre på det nye.

Her kommer kosthold, søvn, fysisk bevegelse og sosialt fellesskap inn. Et antiinflammatorisk kosthold, tilskudd som støtter nevrotransmittere, samt god tarmhelse, kan støtte den biologiske helbredelsen. Stress er like mye et spørsmål om kosthold og kan utgjøre forskjellen i en slik terapi. Sosial støtte og tilknytning styrker de nye erfaringene emosjonelt. Og gjennom refleksjon og integrasjon skapes en psykisk forståelse av hva man har opplevd og hva det betyr for individet. Vi får etablert et emosjonelt rom og en kontekst for hva vi arbeider med.

Det er i denne helheten av kropp, sinn og relasjon at virkelig endring skjer.

Traumer som speil og læringsplattform

Traumer oppstår gjerne der vi er sårbare, hvor man har arvet dårlige mentale og emosjonelle verktøy av foreldre eller kanskje til og med har arvet traumer. Traume like gjerne kan være en dårlig evne til å kommunisere seg selv eller å tolke virkeligheten. Gabor Maté påpeker at vi ofte tiltrekker oss mennesker og situasjoner som speiler våre uløste traumer, nærmest som ufrivillige lærere som kan bli våre fangevoktere. Dette er ikke nødvendigvis uflaks, men kan ses som en slags læringsarena – en mulighet til å møte det vi tidligere ikke har klart å håndtere. Her kan man snakke om virkelighetens brutalitet, og at vi kan tiltrekke oss mennesker som kan ødelegge oss og vår opplevelse av virkeligheten for livet. 

En person som gjentatte ganger ender i forhold med narsissistiske partnere kan, for eksempel, bære på et dypt mønster av å sette andres behov foran sine egne. Ved å bearbeide traumet og lære å sette grenser, kan vedkommende gradvis tiltrekke seg andre typer relasjoner – eller møte de gamle med nye verktøy. I stedet for retraumatisering, skjer det en re-integrering av det tidligere sårede selvet.

Integrering og varig endring

Et viktig prinsipp i psykedelisk behandling er integrering, å gjøre innsikten man har fått til en del av livet. Dette krever egeninnsats og sosial støtte over tid. Terapi, refleksjon og skriving, bevegelse, naturkontakt og endringer i livsstil blir verktøy for å forsterke de nye mønstrene. Akkurat hva som trengs avhenger helt av hva man går gjennom.

Nevroplastisitet handler ikke bare om muligheten for endring – men om å skape nye vaner, nye reaksjoner og nye måter å være i verden på. Her blir tiden etter selve psykedelika-opplevelsen kanskje viktigst. Uten integrering, kan innsikten forsvinne som en drøm. Med støtte og praksis, kan den bli ny virkelighet.

Veien til helhet

Traumer setter seg i kroppen – men kroppen kan også helbredes om ikke til hva man var før, så til noe nytt og mer helhetlig. For vonde opplevelser kan bli våre viktigste vendepunkter i livet vi kan bli takknemlige fore. Med støtte fra moderne nevrovitenskap, gammel visdom, psykedeliske stoffer og helhetlig tilnærming, åpner det seg nye veier for bearbeidelse. Vi trenger nye opplevelser, nye koblinger og nye fortellinger om hvem vi er – og hva vi kan bli.

Å møte traumet med nysgjerrighet, trygghet og få hjelp av psykedelika til å åpne sinnet, kan være begynnelsen på en dyp reise. Ikke bare mot å bli bedre eller "komme seg videre", men mot å kunne agere med verden og menneskene rundt oss på en mer fullstendig måte som vil gi oss en dypere opplevelse av livet og oss selv. Kanskje over tid kan man til og med lære å sette pris på de sårene som ble til arr gjennom livet. Arrene minner oss på hvem vi har vært og hva vi ikke ønsker oss og hva vi nå sikter mot i fremtiden.