Fra Urplanten til Selvet - Naturens og Menneskets felles sykluser

Johann Wolfgang von Goethe og Carl Gustav Jung var begge dypt opptatt av naturen som uttrykk for det som foregår i individet – hvor naturen og mennesket speiles symbolsk i hverandres vekst og utvikling. Goethe betraktet plantenes vekst som et uttrykk for en universell livsprosess, mens Jung så individuasjonsprosessen som en naturlig utvikling mot en helhet. Å se på hver av deres perspektiver, kan gi oss et dypere innblikk i hvordan naturen fullkommenhet kan speile menneskets indre reise symbolsk så vel som praktisk gjennom livet.

Goethes Urplante og den levende utviklingen

Goethe utviklet konseptet om Urpflanze, den arketypiske planten, som han mente var den grunnleggende formen bak all plantevekst. Han så plantens liv som en dynamisk metamorfose, en dyptgripende forvandling, hvor hvert stadium – fra frø til spire, bladverk, blomst og frukt – var en manifestasjon av en underliggende, levende helhet som var speilet i flere aspekter. Denne vekstprosessen var ikke mekanisk, men en organisk utfoldelse drevet av en iboende kraft.

For Goethe var naturen ikke en statisk samling av døde objekter, men en levende bevegelse, en strøm av skapelse og transformasjon. Han mente at mennesket kunne lære om seg selv ved å studere planter: Akkurat som en plante gjennomgår ulike faser av vekst og blomstring, går også mennesket gjennom en indre utvikling med klare steg fra barn, tenåring, ungdom, voksen og gammel. Som Goethe selv uttrykte det: "Alles ist Blatt" (Alt er blad), et utsagn som understreker at vekst og forvandling er essensen i all organisk eksistens. på en poetisk måte så Ghoete bladet som det grunnleggende utrykket man fant i alle plantens deler - altså en enhet i mangfold.

Goethes tanker om metamorfose fikk også betydning for vitenskapen, spesielt innenfor biologien. Hans observasjoner av planter inspirerte senere teorier om evolusjon og utvikling, og hans helhetlige tilnærming står i kontrast til mer reduksjonistiske vitenskapsmodeller. I dag ser vi igjen en voksende interesse for slike organiske utviklingsmodeller, både i biologi og psykologi. Dessverre ville et mer materialistisk syn på naturen vinne frem på den tiden og bane vei for hvordan vi idag tolker og leser naturen.

Jungs individuasjonsprosess: Psykens metamorfose

I likhet med Ghoete ville Sigmund Freud vinne kampen og hvordan man så mennesket over Carl Jungs helhetlige perspektiver. Carl Jung utviklet sin teori om individuasjon, en prosess hvor individet integrerer bevisste og ubevisste aspekter av seg selv for å oppnå psykologisk helhet - å komme til seg selv gjennom en prosess som ville ta hele livet. Denne helheten handlet om å utforske og bevisstgjøre seg om de behov, drifter, frykt og glede som lever i oss fra vi selv var et “frø”. Noen arbeider aktivt mens andre dras tvilende gjennom livet - prosessen skjer enten man ønsker eller ikke, og det kan også påvirke hvordan livet utfolder seg. En ulykkelig start kan gjøre mennesket til et offer for sin virkelighet, eller til en helt, som overkommer sitt utgangspunkt gjennom å forvandle seg selv til noe mer enn de var i utgangspunktet. Han så på denne individuasjonsprosessen som en modningsvei, hvor mennesket gjennom møter med sitt ubevisste og sine skyggesider oppdager sitt sanne Selv, eller bukket under for Selvets krav. Selvet for Jung var hele deg, også det du ikke er bevisst – inkludert impulser, potensialer og arketyper. Noen mennesker derimot graver dypere og vil til gjengeld finne dypere aspeskter av seg selv. Og ved å grave dypere vil dermed individet også kanskje finne det vi kan kalle sitt kall eller mening i livet. Likefult er det en del av den helhet som møter oss alle når vi trekker vårt siste åndedrag. Så individuasjonsprosessen skjer, men prossesen kan bli en stri kamp mot livsstrømmen eller et heftig eventyr, like fullt på godt og vondt.

“No tree, it is said, can grow to heaven unless its roots reach down to hell”

— Carl Gustav Jung

Goethes svar på Sigmund Freud

Den mest kjente bidragsyteren i planteteorien var svensken Carl Von Linné, Dette ble Ghoetes svar på Sigmund Freud - en systematiker som klassifiserte planter og dyr basert på faste kategorier. Goethe så på sin side, naturen som en dynamisk, levende prosess i kontinuerlig utvikling. Der Linné søkte å ordne naturen i en statisk hierarkisk struktur, mente Goethe at naturen ikke kunne forstås fullt ut gjennom en rigid systematikk, men måtte oppleves gjennom sin helhet og sine arketypiske uttrykk, men som han sa - enhet gjennom mangfold. Goethe kritiserte Linnés metode for å være for mekanistisk og mente at naturens hemmelighet var konstant forandring.

Goethe utviklet konseptet om Urpflanze, den arketypiske planten, som han mente var den grunnleggende formen bak all plantevekst. Han så plantens liv hvor hvert stadium – fra frø til spire, bladverk, blomst og frukt – var en og samme manifestasjon av en underliggende, levende helhet. Denne vekstprosessen var ikke mekanisk, men en organisk utfoldelse drevet av plantens egne iboende kraft.

Han mente at mennesket kunne lære om seg selv ved å studere plantens vekst og transformasjon: Akkurat som en plante gjennomgår ulike faser av vekst og blomstring, går også mennesket gjennom en indre utvikling i de samme prosessene, og ikke minst symbolske behov.

Sammenhengen mellom Goethe og Jung

Når vi setter Goethes plantefilosofi opp mot Jungs psykologiske teori, ser vi en felles dynamikk: Begge beskriver en organisk utvikling drevet av en indre kraft. Plantens metamorfose og individuasjonsprosessen følger lignende mønstre:

• Frøet og det ubevisste: Akkurat som en plante begynner som et frø skjult i jorden, starter individuasjonsprosessen i det ubevisste. Potensialet for vekst er til stede, men må næres for å kunne blomstre.

• Spiringen og selvbevisstheten: Når planten spirer, begynner den å strekke seg mot lyset. Dette tilsvarer øyeblikket et individ blir bevisst sin egen utvikling og starter arbeidet med å integrere ulike sider av seg selv.

• Blomstringen og selvrealiseringen: Når planten blomstrer, når den sitt høydepunkt av uttrykk. På samme måte kulminerer individuasjonsprosessen i en følelse av helhet og forbindelse med Selvet.

Symbolikk i naturen og den menneskelige psyken

Både Goethe og Jung forsto naturen som et symbolsk språk som kunne kaste lys over menneskets indre verden. For Goethe var planten en metafor for skapelse og transformasjon, mens Jung så naturlige prosesser som uttrykk for dypere psykologiske sannheter og innsikter. Begge så en symbolsk prosess, hvor det symbolske språket er en viktig bestanddel i måten vi kan forstå oss selv og oss selv i kontekst med verden.

Blomstring kan for eksempel sees som et symbol på oppvåkning og bevisstgjøring, mens visning og død representerer nødvendige sykluser av avslutning og ny begynnelse. Jung sa: "Symbols are the language of the unconscious," og i både planter og psyken finner vi disse mønstrene. Treet har vært et symbol på vekst, stabilitet og transformasjon i mytologi og kunsthistorie over hele verden, fra Yggdrasil i norrøn mytologi til Livets Tre i kabbala.

Årstidene som en psykisk syklus

Årstidene kan sees som en metafor for individuasjonsprosessen og menneskets psykologiske utvikling:

• Vinter: Representerer dvale, ubevissthet og introspeksjon. Det er tiden hvor vi går gjennom det vi har høstet, reflekterer over erfaringer og bryter ned ideer, relasjoner og vaner som ikke trenger å være med oss videre til neste år.

• Vår: Symboliserer oppvåkning, nysgjerrighet og nye begynnelser. Etter vinterens refleksjon har vi avklart hvilke ideer og tanker som skal plantes, og vi møter denne fasen med fornyet energi og kreativitet.

• Sommer: Står for blomstring, utfoldelse og handling. Det er nå vi agerer på de ideene som er sådd, og vi får se hvilke som vokser godt og responderer på våre handlinger og innsats.

• Høst: Representerer modenhet, innhøsting og refleksjon. Dette er tiden for å evaluere årets handlinger, nyte fruktene av våre anstrengelser, men også sørge over de frøene som ikke slo rot eller utviklet seg som forventet. Det er en tid for å forstå hva som virkelig har blitt realisert og hva vi tar med oss videre.

Jung var også sterkt inspirert av alkymi, som han betraktet som en symbolsk representasjon av individuasjonsprosessen. Alkymiens stadier: 

• Nigredo vinteren - (mørket og oppløsningen)
  Under vinterets dekke råtner det gamle, og skaper næring og bryter ned frøets skall. 

• Albedo - Våren - (renselsen)
  Vi brenner ned gammelt gress for å skape ny fruktbar jord, frøene får spire og skape ny muligheter

• Citrinitas - Sommeren - (oppvåkningen)
  Med solen kommer ny energi og som en plante tar vi til oss næring og jobber oss nærmere lyset, eller mot oss selv. 

• Rubedo - Høsten - (fullførelse)
  Etter årets harde arbeid høster vi fruktene av de ideer vi satt ut i verden - Som vi sådde, så høster vi. 

En verden som aldri sover

Disse prosessene speiler de psykologiske fasene et individ går gjennom i sin utvikling. Akkurat som en plante må gjennomgå mørket i jorden før den kan blomstre, må mennesket gjennomgå psykologiske transformasjoner for å nå sitt høyere Selv. Selv de mørke tidene i vårt liv har en essensiell plass i livet vårt, Noe vi ikke lærer mye om i dagens perfeksjonskultur. 

Flere tenkere, som Rudolf Steiner og Mircea Eliade, har påpekt hvordan mennesket i moderne tid har mistet kontakten med de naturlige syklusene. I byer hvor lysene aldri slukkes, og hvor aktivitet aldri stopper, kan vi lett miste forbindelsen til de rytmene som styrte våre forfedres liv. Steiner, kjent for sin filosofi om antroposofi og sin vektlegging av åndelig vitenskap, hevdet at mennesket er i ferd med å miste forbindelsen med naturens dypere, åndelige rytmer. I sitt arbeid understreket han at ved å gjenopplive våre relasjoner til naturen, årstidene og de kosmiske kreftene som påvirker oss, kan vi gjenfinne en dypere balanse i våre liv. Steiner foreslo en tilbakevendelse til naturens rytmer, der menneskets aktiviteter og fysiske, emosjonelle og åndelige helse er nært knyttet til årstidenes sykliske gang.

Mircea Eliade, på sin side, fokuserte på den ritualistiske og mytologiske betydningen av tid og sykluser. I sitt arbeid utforsket han hvordan mennesket i ulike kulturer har forstått og tilpasset seg de årlige syklusene. Eliade understreket at de gamle samfunnene, gjennom sine ritualer, tilpasset sine liv etter naturens rytmer, og i dette fantt en dypere forbindelse med livets bevegelser. Han argumenterte for at den moderne verden, med sin hastighet og teknologi, har ført til en "død tid" – en tid uten forbindelse til de naturlige syklusene som gir livet mening og retning.

I byer hvor det alltid er lys og aktivitet, risikerer vi å miste denne rytmen, og dermed en viktig del av vår egen indre balanse. Den konstante tilgjengeligheten av informasjon, mennesker og teknologi gjør det lettere å unngå stillheten og refleksjonen som naturen kan gi oss. Dette kan føre til en form for psykologisk utmattelse, et tap av tilknytning til oss selv og våre egne indre sykluser. Som å leve i en stamme som aldri sover, og dermed aldri reflekterer over sine handlinger, slik natten og drømmene spiller sin rolle. 

Å gjenopprette en relasjon til årstidene – å tillate oss hvile om vinteren, nyskaping om våren, handling om sommeren og refleksjon om høsten – kan hjelpe oss med å finne tilbake til en mer balansert og harmonisk livsrytme, hvor vi ikke jobber mot syklusene vi går gjennom. Ved å gjenkjenne og respektere de naturlige prosessene som omgir oss, kan vi lære å integrere disse syklusene i vårt eget liv, og på denne måten oppleve en dypere forbindelse med oss selv og vår indre utvikling.