Å romme overveldende følelser og emosjoner
Gjennom livet støter vi på opplevelser og relasjoner som setter spor – noen ganger på måter vi ikke helt forstår, eller klarer å sette ord på. Det kan være at grensene våre har blitt krysset, eller at vi selv har hatt vansker med å uttrykke hva vi føler og trenger. Noen ting føles for vanskelige å ta opp, selv om de fortsatt kjennes urettferdige. Andre ganger er det selve situasjonen som gjør det umulig å formidle det vi bærer på – fordi vi mangler språk, eller aldri finner det rette øyeblikket.
Det finnes ikke alltid rom i livene våre for å kjenne på følelsene fullt ut. Selv i terapi, når vi først våger å åpne oss, er det ikke sikkert vi får tilgang på følelsen eller det kan rett og slett føles utrygt og for overveldende. Kanskje fordi følelsene er for intense, eller fordi vi ikke er i den situasjonen som vekket dem. Kanskje har vi forsøkt å uttrykke oss tidligere og blitt møtt med avvisning, eller sett hvordan andre har blitt straffet for å vise sårbarhet. Frykten for å bli utstøtt – for å falle utenfor – er et sterkt menneskelig instinkt.
Så vi demper oss. Vi forteller en mildere versjon av sannheten, regulerer egne reaksjoner, og bærer videre på det vi egentlig trenger å få ut. Det er en beskyttelse – en forsvarsmekanisme – men den kan også stå i veien for heling og forståelse.
Når følelser går over det normativt akseptable
Følelser kan bygge seg opp til nivåer som overstiger det vi evner å gi uttrykk for på en sosialt akseptabel måte. For eksempel kan irritasjon over en mor som stadig er nedlatende, utvikle seg til et intenst raseri dersom man aldri får anerkjennelse eller støtte. Og hver gang man står i visse situasjoner med denne moren eller andre personer, så kommer disse følelsene. I enkelte familiekonstellasjoner er sinne en følelse som ikke er “lov” å ha, og dette kan føre til at sinne ikke bare undertrykkes, men eskalerer til en tilstand der det føles ukontrollerbart.
Dette kan beskrives som en affektstorm – en emosjonell tilstand der følelsen blir så intens at den truer med å overvelde vår psykologiske integrasjon. Marion Milner og Otto Kernberg har beskrevet hvordan slike ukontrollerbare følelser kan føre til dissosiasjon eller splitting, der vi enten eksploderer i feil kontekster eller blir apatiske og kobler oss fra oss selv og verden. Vi velger en slags fight-or-flight-reaksjon for å kunne forholde oss til det vi bærer på.
Terapeutens rolle: å romme intense emosjoner og følelser
En terapeut kan være en avgjørende person for å kunne eksternalisere disse følelsene. Noen ganger trenger vi å uttrykke en følelse i sin mest ekstreme form for å kunne se den i sin helhet, deretter defragmentere den og til slutt snakke mer logisk om den. Dette er kjernen i å romme følelser. Men det er ikke alltid vi klarer å gjøre dette alene; vi trenger noen som kan være et vitne og samtidig en trygg beholder for det vi føler, at personen “tåler” det som kommer ut, og kanskje til og med kjenner seg igjen i hva som kommer ut.
Det er heller ikke en selvfølge at terapeuten vi har tillit til å snakke med, også er den vi våger å være emosjonelt sårbare overfor. Sårbarhet krever ofte en følelse av at vi «vet» at personen tåler det, og at de vil møte oss slik vi trenger å bli møtt. Denne vissheten – eller mangel på den – kan være avgjørende for hvor dypt vi tør gå i terapi.
Carl Jung snakket mye om viktigheten av å konfrontere sin egen skygge – de delene av oss selv vi ikke vil vedkjenne oss. Dette gjelder også terapeuter. En terapeut som ikke har konfrontert sitt eget mørke, vil ofte bli skremt av pasientens intense affekter og ubevisst distansere seg fra dem. Dette kan skje gjennom intellektualisering, overdrevent fokus på rasjonalitet eller ved å skape for tidlige forklaringsmodeller som unngår det egentlige emosjonelle dybden. For ofte er svaret ganske enkelt på en løsning, men praksis og utførelse er ikke sikkert passer med den enkle løsningen.
Wilfred Bion beskrev konseptet "containment", der terapeuten fungerer som en beholder for pasientens følelser. Hvis terapeuten evner å holde ut og være til stede i det ubehagelige, kan pasienten gradvis begynne å se følelsene sine fra en tryggere avstand og finne mer konstruktive måter å forholde seg til dem på.
Donald Winnicotts teori om "holding environment" kan også være relevant her – hvordan en terapeut kan fungere som en psykologisk omsorgsfull beholder, der pasienten får mulighet til å erfare og forstå følelsene sine uten å bli overveldet.
Jodorowsky og den symbolske transformasjonen av følelser
En annen tilnærming til å romme og transformere overveldende affekter finner vi i Alejandro Jodorowskys Psychomagic. Jodorowsky bygger sin metode på ideen om at det ubevisste ikke skiller mellom symbol og virkelighet – derfor kan en person, gjennom spesifikke handlinger eller rituelle uttrykk, kommunisere direkte med sitt ubevisste og transformere dyptliggende emosjonelle sår.
I stedet for å begrense seg til verbal terapi, foreslår Psychomagic at man bruker handlinger og symboler som speiler den underliggende følelsen. Hvis noen for eksempel bærer på en følelse av uuttalt sinne mot en forelder, kan en symbolsk handling – som å skrive et brev fylt med alt det usagte og deretter brenne det – bidra til å eksternalisere og bearbeide denne affekten. Slik blir handlingen en bro mellom det emosjonelle og det bevisste levde liv.
Jodorowsky mener at kulturelle og familiære mønstre ofte begrenser hvordan vi kan uttrykke følelser, noe som kan føre til emosjonelle blokkeringer. Hans metode ligner på psykodramaterapi og deler noen prinsipper med jungiansk arbeid med arketyper: ved å bringe det ubevisste opp til et bevisst nivå gjennom kreative og symbolske handlinger, kan individet frigjøre seg fra de begrensningene som tidligere har holdt dem fastlåst.
Selv om Psychomagic kan virke radikalt, har det paralleller til terapiformer som kunstterapi, rollespill i terapi, og til og med affektfokusert terapi (AEDP), der følelsesuttrykk og affekttransformasjon er sentralt. Dette understreker at det å romme intense følelser ikke bare handler om intellektuell forståelse, men om en dypere, kroppslig og symbolsk prosess.
Hva gjør man?
For den som bærer på intense følelser, er det avgjørende å finne et rom – enten i terapi eller i en annen trygg relasjon – hvor man kan gi uttrykk for det man føler uten frykt for avvisning eller moralisering. Dette innebærer ofte å tillate seg å utforske skyggen sin og akseptere at mørke følelser er en del av det å være menneske. For terapeuter handler det om å være villige til å stå i det kaotiske sammen med pasienten, uten å umiddelbart prøve å fiksere eller intellektualisere det. Først når følelsen er rommet og sett, kan den bearbeides og transformeres. I terapi kan katarsis spille en viktig rolle. Når vi endelig setter ord på det vi har båret på, eller lar følelsene få flyte fritt uten å holde dem tilbake, kan det oppstå et emosjonelt gjennombrudd – en slags indre renselse. Noen ganger skjer det plutselig, når vi kjenner oss trygge nok i relasjonen til terapeuten, eller når vi endelig treffer kjernen av noe vi har unngått lenge. Det kan komme som gråt, sinne, uro i kroppen – eller bare en stille innsikt som åpner opp rom vi ikke har våget å gå inn i før. Å “flushe” ut følelsene i en trygg terapeutisk kontekst kan gi en dyp lettelse og for noen oppleves det som å komme hjem til seg selv igjen. Det handler ikke bare om å få det ut, men å bli møtt – uten dømming, uten krav om å være “fornuftig” – og å kjenne at det vi føler har en plass. Katarsis i terapi gir ikke alltid svar, men det kan åpne dører til forståelse, bearbeiding og heling.
Hvordan bygger man dette rommet?
Å skape et trygt rom for intense følelser krever bevisst arbeid. For det første handler det om å utvikle en relasjon der begge parter kjenner seg trygge. Dette innebærer å etablere tillit, der den ene vet at den kan uttrykke seg uten frykt for avvisning, og den andre er villig til å møte følelsen uten å flykte.
I terapi betyr dette at terapeuten skaper en atmosfære av aksept, der pasienten ikke blir møtt med kritikk eller rask problemløsning, men heller en nysgjerrighet og villighet til å utforske sammen. Om man i dette rommet som er skapt sier man vil knuse en person så skal det være rom for å late som dette i en stund. Eller om man ønsker å si til et familiemedlem at man hater dem, nettop fordi personen som har plaget en litt og litt over tid, kan skape fantasier som er langt kraftigere enn hva som egentlig er nødvendig. Peter Fonagy og mentaliseringsteorien peker på hvordan evnen til å forstå egne følelser utvikles i relasjoner – og at en god terapeutisk relasjon hjelper pasienten med å se seg selv tydeligere.
For individet kan dette bety å øve på selvrefleksjon, journaling, meditasjon eller kunstnerisk uttrykk for å gi form til følelsene sine på en trygg måte.
Videre kan det være nyttig å bruke kroppsorienterte teknikker, som pustearbeid eller somatisk oppmerksomhet, for å regulere de fysiske aspektene av intense affekter. Et trygt rom handler ikke bare om ordene som blir sagt, men også om hvordan følelser bearbeides gjennom kroppen og relasjonen til andre. Ord er egentlig et sluttprodukt, emosjonene er hva vi ønsker å få fatt på.
Å møte egne følelser alene
Selv om relasjonell trygghet ofte er en forutsetning for å våge emosjonell sårbarhet, finnes det også måter å jobbe med intense følelser på alene. Å møte egne emosjoner krever mot og tålmodighet, men det er mulig. Det viktigste er å skape et indre “rom” der følelsen får lov til å eksistere – uten fordømmelse, uten behov for å forstå alt med én gang. Dette kan skje gjennom skriving, der man tillater seg å uttrykke alt – rått og usensurert – uten tanke på at det skal gi mening for andre. Journaling, stream-of-consciousness-skriving eller å skrive brev man aldri sender, kan være måter å åpne opp det som ellers er fortrengt.
Kroppen er ofte bærer av det sinnet ikke klarer å si. Derfor kan det være effektivt å bruke kroppsorienterte metoder: pustearbeid, shaking, dans, meditasjon eller bare det å tillate seg å gråte i fred. Visualiseringer, hvor man ser for seg å “gi slipp” på en følelse, kan også gi lettelse. Å si høyt hva man føler – selv når ingen hører på – kan være en måte å styrke forbindelsen mellom indre og ytre uttrykk. For noen kan kunstneriske uttrykk – som tegning, maling, sang eller musikk – være veien til å gi form til noe som ikke har språk ennå.
Det viktigste er å nærme seg følelsene med nysgjerrighet, ikke kontroll. Ikke for å bli kvitt dem, men for å lytte til hva de prøver å fortelle. Emosjoner er budbringere; de bærer med seg viktige beskjeder om oss selv, våre behov, våre grenser og hva som er viktig for oss. Når vi tar oss tid til å virkelig lytte og føle, kan vi kjenne det i magen når beskjeden er mottatt – som en lettelse eller en innsikt som gjør at vi kan integrere ting på en mer helhetlig måte.
