Mythos og Logos: Hjernens balansegang i en meningskrise
Gjennom historien har mennesker benyttet ulike tilnærminger for å forstå verden og sin plass i den. To fundamentale perspektiver er begrepene mythos og logos, som stammer fra det gamle Hellas, men som har universell relevans. Begrepet logos har blitt noe alle kan forholde seg til idag, men Mythos har endt opp i bakgrunnen. Disse to begrepene kan kobles til hjernens to halvparter: den venstre, som ofte assosieres med rasjonalitet og analyse, og den høyre halvdel, som er mer intuitivt og helhetlig perspektiv. I en tid preget av en såkalt meningskrise som John Vervaeke tar opp, og en svært fragmentert virkelighetsoppfatning, kan det være nyttig å reflektere over hvordan disse to perspektivene kan fungere sammen.
Mythos – Fortellingens kraft
Mythos representerer en fortellende, symbolsk og mytisk tilnærming til virkeligheten. Kanskje kan vi kalle det narrativets senter, den som forteller oss om historien vi lever selv. Dette perspektivet finner vi i myter, legender og religiøse fortellinger, som ikke nødvendigvis må tolkes bokstavelig som sanne, men som formidler dypere innsikter om menneskelig erfaring gjennom tid. Carl Gustav Jung hevdet at mytologiske fortellinger uttrykker konsepter som kollektive arketyper og gir oss et rammeverk for å forstå eksistensielle spørsmål om vår egen tilværelse. En arketype er et universelt og tidløst symbol, mønster eller rolle som finnes i mytologi, litteratur, drømmer og menneskelig erfaring. Treet står for liv, skyggen for det ubevisste, eller labyrinten som veien til noe i oss selv.
Ifølge den skotske filosofen og nevroforskeren Iain McGilchrist er den høyre hjernehalvdelen sentral i hvordan vi oppfatter verden i sin helhet, og den er mer sensitiv for mening, metaforer og større sammenhenger. Dette speiles i mythos, som tilbyr en intuitiv og emosjonell tilnærming til tilværelsen. Som den tyske filosofen Friedrich Nietzsche påpekte: "Vi har kunsten for ikke å dø av sannheten." Kunst og mytologi er ikke motsetninger til rasjonell erkjennelse, men snarere en utfyllende dimensjon av våre liv. De ville optimalt sett fungere sammen som partnere, men i dagens samfunn har de blitt delt og satt opp mot hverandre, som i den bibelske myten om Kain og Abel.
Ibsen var allerede inne på denne tanken, tror jeg, i sitt dikt Et rimbrev. Ibsens dikt er et godt eksempel på hvordan symbolikk kan brukes for å uttrykke dypere sannheter om menneskets eksistens. Setningen "Vi fødes alle stykkevis" fungerer som et symbol på menneskets fragmenterte tilstand, en tilstand som vi må forstå både intellektuelt (logos) og intuitivt (mythos). Ibsens dikt bruker symboler for å gi oss en følelsesmessig og intuitiv forståelse av verden, noe som er essensielt for å navigere i den fragmenterte virkeligheten vi nå lever i.
Et rimbrev
Vi må forsone oss med vår skjebne;
vi fødes alle stykkevis,
og blir oss selv til slutt med nød og neppe.
Derfor – hold sammen, bror! Livet
er et Guds kabbalistiske skrift;
hvert tegn en gåte – gjett den, om du kan!
Men gjetter du, så gi din neste svaret!
I Henrik Ibsens dikt uttrykkes en dypt filosofisk tanke om menneskets eksistens: at vi fødes inn i et kaos, vi før døden forhåpentligvis får orden på. Og om vi gjør det, burde vi dele hva vi fant på veien. Ibsen skriver at vi "fødes stykkevis". Problemet er kanskje at fragmenteringen har blitt en problematisk del i det materialistiske tankegodset, hvor bare det som kan ses, føles eller rasjonelt tenkes på, er hva vi orienterer livene våre rundt. Vi er som fragmenter, stykker av en større helhet som vi må bruke livet til å forstå og sette sammen, uten å helt ha verktøyet til hvordan å sette seg i sammenheng av en helhet.
Gjennom livets utfordringer, valg og erfaringer prøver vi å forene disse bitene, og på den måten nærme oss en forståelse av hvem vi virkelig er. Ibsens dikt reflekterer hvordan menneskets liv kan oppleves som en søken etter mening, der vi gjennom tid og erfaringsøker å forstå og forene de fragmenterte delene som utgjør oss. Så indirekte er livet en søken etter å forene den symbolske myten om oss selv gjennom et logisk og erfart perspektiv.
Symbolikkens rolle i mythos og logos
Symbolikk spiller en avgjørende rolle i mythos, da mytologiske fortellinger ofte benytter metaforer, arketyper og bilder for å uttrykke dype sannheter om menneskelig erfaring. Carl Jung hevdet at symboler har en ubevisst kraft som hjelper oss å forstå eksistensielle spørsmål på et følt, intuitivt nivå. Religiøse ikoner, mytiske vesener og eldgamle fortellinger fungerer som meningsbærere og gir oss kontekt og retning i livet.
På den andre siden har logos sin egen form for symbolikk. Matematiske formler, vitenskapelige modeller og språk er også symboler som representerer virkeligheten på en strukturert måte. Mens mythos anvender symboler for å uttrykke mening og følelser, bruker logos dem for å analysere og systematisere verden. Begge tilnærmingene er nødvendige for å skape en helhetlig forståelse av virkeligheten. Vi kan se på ordene som Religion som stammer fra det latinske ordet religare som betyr å “å binde sammen”. Altså myten og religionen er her som en bindeledd. Om dette bindeleddet er konkret mellom oss og gud eller mythos og logos er opp til diskusjon.
Logos – Fornuftens vei
I kontrast til mythos representerer logos en analytisk, rasjonell og vitenskapelig tilnærming til virkeligheten. De gamle greske filosofene, som Sokrates, Platon og Aristoteles, la grunnlaget for denne tenkemåten. Logos er kjennetegnet ved systematisk refleksjon, observasjon og logiske resonnementer – et perspektiv som primært er forankret i den venstre hjernehalvdelen.
Moderne vitenskap og teknologi er i stor grad produkter av logos. Gjennom vitenskapelige metoder har vi avdekket naturens lover og utviklet samfunnsstrukturer basert på rasjonalitet. Men som filosofen Martin Heidegger påpekte, kan en ensidig vektlegging av rasjonell tenkning gjøre at vi mister følelsen av mening og eksistensiell helhet. Vi kan forstå hvordan verden fungerer, men ikke alltid hvorfor den betyr noe for oss.
Hjernen som serie- og parallellprosessor
Nevroforskeren Jill Bolte Taylor beskriver hvordan hjernens to halvdeler fungerer på fundamentalt forskjellige måter: Den venstre hjernehalvdelen opererer som en serieprosessor, som analyserer informasjon i en sekvensiell og detaljert rekkefølge. Dette er grunnlaget for logos, hvor logisk tenkning, språk og struktur er dominerende.
Den høyre hjernehalvdelen, derimot, fungerer som en parallellprosessor, som oppfatter verden helhetlig og intuitivt. Den fanger opp mønstre, forbindelser og kontekst, noe som er essensielt for mythos og vår evne til å oppleve symbolsk mening. Begge prosessene er nødvendige: Mens venstre hjernehalvdel lar oss analysere og forstå detaljer, gir høyre hjernehalvdel oss en opplevelse av sammenheng og mening i detaljene og utgjør da helhet.
Konsekvensene av å miste den høyre hjernehalvdelen
Hvis vi ignorerer den høyre hjernehalvdelen og dens tilknytning til mythos, mister vi også et språk som kobler oss til verden på en metaforisk og intuitiv måte. Ifølge forfatter og filosof Terence McKenna er den følte virkeligheten i stor grad metaforisk, og uten et slikt språk mister vi viktige ledetråder for å navigere i eksistensen i seg selv. Symboler og mytologi fungerer som brobyggere mellom vår subjektive opplevelse og den objektive verden, og når disse utelates, risikerer vi en virkelighetsforståelse som er redusert til ren funksjonalitet.
“Vi er skapninger som opererer som maskiner, hvis vi kan, og dette er den store tragedien i vår tid”
McKenna mente at vår kulturelle avhengighet av logos på bekostning av mythos har svekket vår evne til å oppleve dybde, mening og sammenheng. Vi trenger et språk som ikke bare analyserer verden, men også lar oss føle og forstå den intuitivt. Uten dette risikerer vi en kulturell fremmedgjøring hvor teknologi og vitenskap dominerer på bekostning av menneskelig erfaring og eksistensiell dybde.
Balansen mellom mythos og logos
I dagens samfunn ser vi en skjevfordeling mellom disse to perspektivene. Vestlige samfunn har i stor grad prioritert logos – vitenskap, teknologi og logisk tenkning – på bekostning av mythos, som gir oss fortellinger, symbolikk og en intuitiv forståelse av menneskets plass i universet. Dette kan være en av årsakene til den meningskrisen vi opplever i dag, og som John Vervaeke omtaler.
Iain McGilchrist argumenterer i The Master and His Emissary (2009) for at den venstre hjernehalvdelen har fått for stor dominans i moderne kultur, mens den høyre halvdel helhetstenkning, er blitt marginalisert. Han advarer mot at vi står i fare for å bli for ensidig analytiske og miste kontakt med de dypere dimensjonene av livet vårt, og at dette også kan påvirke menneskers evne til å fungere sammen. Politikk, ideologi kan bli stedfortredere hvor klima eller politikk ligner mer på religion.
For å skape en mer balansert og meningsfull verden, er det avgjørende å gjenopprette en harmoni mellom logos og mythos. Vi trenger både vitenskap og fortellinger, analyse og intuisjon, fornuft og mytologi. Som Albert Einstein sa: "Logikk vil føre deg fra A til B. Fantasi vil føre deg overalt." Vår utfordring er å finne en vei der begge disse kreftene virker sammen for å skape en mer helhetlig og meningsfull tilnærming til livet.
I alkemiens verden representerer rebis den fullstendige foreningen av motsetninger, en helhet som inneholder både sol og måne, maskulin og feminin, lys og mørke. Rebis er symbolet på det endelige, alkemiske målet – den indre forvandlingen hvor polariseringene er integrert, og en høyere enhet oppstår. I denne foreningen var det i følge alkemistene, nøkkelen til å balansere både mythos og logos, å opprettholde spenningen mellom disse to krefter og finne en helhetlig forståelse av tilværelsen.
Slik som rebis representerer en forenet helhet, må vi som mennesker og samfunn lære å balansere vår analytiske, rasjonelle tenkning med vår evne til å føle og intuitivt forstå verden. I en tid preget av fragmentering og splittelse er det nettopp denne balansen mellom mythos og logos som kan bidra til å bringe oss nærmere en helhetlig og meningsfull sameksistens. Vår evne til å opprettholde spenningen mellom disse to polariseringene – å integrere det rasjonelle med det intuitive, det faktuelle med det symbolske – kan være veien til å gjenopprette mening i en tid preget av tvil og usikkerhet.
Som alkemistene visste, er ikke helhet et mål, men en pågående prosess. Vi må hele tiden navigere mellom disse polariseringene, uten å miste vår evne til å oppleve dybde, mening og sammenheng i verden. Ved å forstå og integrere mythos og logos i våre liv, kan vi bevege oss mot en visere, mer sammenhengende tilværelse – en tilværelse der helheten, som blant annet rebis symboliserer, kan utfoldes i vår egen forståelse av verden.
