Grensesettingens kunst
De fleste grenser i livet brytes ikke ved klare linjer, men med små skritt. En ekstra oppgave på jobben. En samtale du ikke orker. Et behov eller spørsmål du ikke får svar på før det er for sent. Før du vet ordet av det, er du på overtid og underskudd, ikke bare på jobb, men overfor dine egne behov. Når du kjenner deg tappet etter noe som skulle være hyggelig, eller når du plutselig innser at du har bygget en mur rundt deg for å slippe å bli såret igjen.
Sunn grensesetting handler om å finne rytmen mellom hva vi kan gi og hva vi må beholde for å kunne være til stede i livet vårt. Det er mulig å etablere et sunt forhold mellom de høye murene vi bygger for å beskytte oss, og den grenseløsheten som får oss til å miste oss selv. I dette spenningsfeltet ligger kunsten å sette grenser.
Hjertet og hjernen – to sider av samme rytme
Hjertet oppfatter emosjoner og behov, hjernen forstår, formidler og setter det ut i handling. Sunn grensesetting oppstår når de to systemene samarbeider. Når kroppens signaler får språk og uttrykk gjennom ord og handlinger. Hjertet har sitt eget nevrale nettverk, med rundt førti tusen hjerneceller, ofte kalt “Hjertehjernen”, som står i kontinuerlig dialog med hjernen. Det påvirker følelsesliv, rytme og intuisjon, og gjør at vi merker når vi er i balanse eller i ubalanse, om vi lytter til den. Når vi overser kroppens signaler som tretthet, uro eller følelsen av å bli tappet, mister vi kontakt med den indre dialogen. Å sette grenser handler derfor ikke om å stenge ned, men om å bevare denne dialogen og etablere den i hverdagen.
Når grensene oppløses
Jill Bolte Taylor, som selv var hjerneforsker, fikk et massivt hjerneslag. Hennes opplevelse etter slaget gir et sterk skildring på en grenseløs tilstand. Da hennes venstre hjernehalvdel ble satt ut av spill, opplevde hun en overveldende følelse av enhet, kjærlighet og tilstedeværelse. Hun beskrev det som å ta av en trang hanske, som om kroppen hadde vært for liten, og grensene endelig kunne ekspandere. Det var som å gli inn i en følelse av å være en del av alt, uten frykt og uten å skille mellom seg selv og verden. Det gir oss et glimt inn i en annen form for bevissthet der hjertets intelligens får dominere.
Etter hvert lærte hun å vende tilbake til hverdagen og kombinere denne åpenheten med hjernens struktur. Hun hadde flaks: skadene ble varige, men hun beholdt nok funksjon til å fortsette å arbeide og formidle det hun hadde opplevd.
Hun integrerte erfaringen og gjorde den til en del av sitt faglige liv. Bildet hennes viser oss at det grenseløse kan være fantastisk, en erfaring av å høre til alt. Samtidig minner det oss om at grenser også har en praktisk og livsnødvendig funksjon. Det er fint å oppleve enhet med alt, men det er også nødvendig å vite hvilken munn som trenger mat for å opprettholde deg selv. Det er denne dobbeltheten mellom grenser og det grenseløse som gjør Taylors erfaring så verdifull. Den viser oss at for å fungere i verden er grenser like fullt som å åpne seg for verden.
Når grensene svikter
Mange som sliter med grensesetting, mister gradvis følelsen av egenverdi og evnen til å faktisk lytte til den indre dialogen. Noen sier ja når de mener nei, andre unngår konflikt og fordekker følelsene med mat, underholdning, sosiale medier, trening og lignende. Men kroppen har ikke bare indre dialog, den kan også kjefte på oss. Søvnproblemer, indre spenning, tretthet eller apati kan komme snikende som langt kraftigere beskjeder fra kroppen. Lytter man ikke til kroppen og ens egne behov, mister man fornemmelsen av hva som er ens eget liv og hva som er andres. Vi kan havne i en slags grenseløs tilstand som er negativ.
Bak slike mønstre ligger tidligere erfaringer og tillærte mønstre vi følger på autopilot. Mange som sliter med å sette grenser, har vokst opp med foreldre som krevde mer enn man kunne gi. Med sinne, samvittighet eller emosjonelt press som redskap har man lært indirekte å tilpasse seg så man ikke blir avvist. Tidlig kan man lære at kjærlighet må fortjenes, og at trygghet henger sammen med å avskrive seg selv.
Andre har utviklet lav selvfølelse, der grensesetting oppleves som egoisme eller fare for å ikke bli verdsatt. Når verdien av egne behov er uklar, blir det tryggere å gi enn å si stopp. I voksenlivet fører dette til overinvolvering, utmattelse eller relasjoner der man mister seg selv.
Frykten for å miste tilhørighet er en av de mest grunnleggende behovene vi har. Et barn er under nåde av sine foreldre, og vil dø om det blir avvist. Dette er kjernen i hvorfor mange sliter med å sette grenser. Behovet for å høre til kan bli så sterkt at vi overser våre egne signaler for å beholde relasjonen. Å forstå disse mønstrene vi lever i er første steg mot å gjenvinne eierskap til egne grenser.
Sunne grenser
Det fine er at sunne grenser kan utvikles. Dette er en dynamisk prosess med de menneskene vi har rundt oss, og kan også fungere som en måte å skille gode og dårlige relasjoner på. Som voksne klarer vi oss selv, våre foreldre er ikke en livslinje for våre grunnleggende behov, og de gamle mønstrene og traumene fra barndommen kan omprogrammeres.
Når vi setter grenser er det noen ganger vanskelig å vite om vi setter for harde eller for myke grenser. Derfor handler grensesetting om å kjenne etter hva man faktisk trenger, og hvordan man føler seg etter å ha vært sammen med andre og etter å ha satt grenser.
Her kommer hjertet og intuisjonen inn som magefølelse, for den forteller oss om opplevelsene vi har hatt med andre, faktisk gir oss noe. En barndomsvenn kan etter mange år plutselig gi følelsen av å tømme oss fullstendig. Når de ringer så knyter det seg i magen. Da blir spørsmålet om man skal fortsette relasjonen bare fordi man har kjent hverandre lenge. Kost og nytte basert på egne behov er derfor en viktig faktor når man vurderer relasjoner. Det er ikke alltid kost og nytte er grunnen, noen ganger vokser vi fra hverandre som mennesker og plikten i å opprettholde noe som ikke lenger passer kan tappe oss for energi. Noen ganger trenger relasjoner pauser.
Kjennetegn på usunne grenser
Usunne grenser viser seg ofte i ytterpunktene. Enten når vi beskytter oss for mye eller når vi åpner oss for mye. De kan vise seg som fysiske plager, følelsesmessig utmattelse, dårlig samvittighet eller behov for kontroll.
Tegn på ubalanse:
Du sier ja når du egentlig mener nei, for å unngå konflikt eller avvisning.
Du føler ansvar for andres følelser og problemer, og bærer dem som om de var dine egne.
Du trekker deg tilbake og holder andre på avstand av frykt for å bli såret.
Du kjenner deg tappet etter samvær, men fortsetter å gi av plikt.
Du mister retningen i egne valg fordi du tilpasser deg andres forventninger.
Kjennetegn på sunne grenser
Sunne grenser er ikke harde, men fleksible. De gjør at vi kan bevege oss mellom åpenhet og andres behov uten å kollapse inn i den andre eller i seg selv.
Grunnregler for sunne grenser:
Kroppen lyver ikke. Hvis du kjenner uro, tretthet eller stille sinne, har du allerede overskredet en grense.
Et ekte ja krever retten til å si nei. Hvis du ikke kan si nei uten skyld, er ikke ditt ja fritt.
Omsorg må gå i to retninger. Hvis du alltid gir og sjelden mottar, vil hjertet etter hvert bli utarmet. Man føler seg tappet.
Stillhet er også kontakt. Du trenger ikke forklare eller forsvare grensene dine – de merkes i væremåten, selv om ikke alle er like gode på å lese dette språket.
Grenser endres med livssituasjonen. Det som var mulig før, kan være for mye nå. Å erkjenne det er modenhet.
Huskeregler for å navigere grenselandskapet
Å leve med åpne og klare grenser betyr å være til stede i livet uten å miste seg selv. Det handler om å balansere kontakten med andre med bevisstheten om egne behov. Denne balansen krever både refleksjon og kontinuerlig justering.
Når vi arbeider med grenser, handler det først og fremst om oppmerksomhet. Vi må lære å observere før vi handler. Å legge merke til hvordan kroppen og følelsene reagerer i møte med andre. Brukt tid på lære å lytte til kroppen og la det veilede deg før du bestemmer deg for hvor grensen skal gå. Ofte er det små justeringer som teller.
I arbeidet med grenser er det også avgjørende hvordan vi kommuniserer dem. Det mest virksomme er å fokusere på hva vi selv føler. Å si: «Jeg opplever dette i meg selv, derfor setter jeg grensen», skaper en annen tone enn å si: «Du gjorde dette, og derfor setter jeg grenser.» Denne forskjellen gjør kommunikasjonen tydeligere, mer eierbevisst og mindre anklagende. En huskeregel er å alltid snakke ut fra dine emosjoner.
Ikke hva man sier, men hvordan det sies
Grensesetting handler også mye om hvordan vi formidler oss selv, ikke bare hva vi formidler. Tonen og fokuset på å snakke ut fra sin egen opplevelse gjør at vi holder grensen i samtalen om vår opplevelse. Hvor og når man har en samtale kan også utgjøre stor forskjell. Rett etter jobb er sjeldent et sted hvor dype samtaler er effektive for eksempel. Heller er ikke en krangel et godt tidspunkt selv om det er lettere å være ærlig i sånne situasjoner. En grense som uttrykkes fra vår egen opplevelse åpner for en sunn utveksling. Peker vi på den andre kan vi fort skape mer konflikt, og uansett er våre egne behov og følelser som skal kommuniseres selv om det stammer fra en felles konflikt.
Intuisjonen er et sentralt redskap i dette arbeidet. Hjertet registrerer ofte ubehag eller overstimulering før tankene gjør det, og det å lytte til den følelsen er en øvelse i selvrespekt. Kroppen har alltid svaret, selv om hjernen er god på å tolke og kommunisere disse svarene.
Grenser krever praksis, og de formes og endres gjennom erfaring. Det viktigste er å være i dialog med seg selv. Grensesetting er derfor en kontinuerlig balansegang mellom kropp og hode, av hvor mye vi gir, og hvor mye vi må holde igjen for å finne balanse.
