Å finne ro i en overstimulert hverdag

Aldri før har mennesket vært så kontinuerlig stimulert som i dag. Hver pause og hvert stille øyeblikk blir straks fylt av skjerm, lyd eller informasjon. Det som tidligere var tomrom, bussreisen, køen, ventetiden, er nå et felt for konstant dopaminaktivitet. Dette har endret måten vi tenker, føler og forholder oss til verden og oss selv. Hva som er skremmende er hvor ubevisst denne endringen har dukket opp som en stor del av hverdagen til alt fra spebarn til Eldre. Stillheten er ikke lenger hvile, den oppleves som ubehagelig og feil for mange. Likevel er det nettopp stillheten som danner grunnlaget for psykisk balanse, kreativitet og selvinnsikt. Har rommet for refleksjon blitt et rom for bare reaksjon?

Marshall McLuhan advarte allerede på 1960-tallet om at mediet ikke bare formidler budskap, men former mennesket selv. Altså at det ikke er innholdet og samtalene på facebook som former oss, men facebook som format i seg selv som påvirker hvordan vi formes og sosialiseres. På samme måte som radio var for øret, ble tv for øyet, men sosiale medier er for det sosiale samholdet. Vet vi egentlig hvordan det former oss og våre relasjoner? Når teknologien ikke lenger er et verktøy, men en atmosfære, blir vi preget av den på måter vi ikke merker selv. Terrence McKenna beskrev en beslektet fare: et samfunn som bare konsumerer og ikke produserer egen erfaring, mister kontakten med sitt kreative potensial. Dette er kjernen i dagens meningskrise. Vi lever i en strøm av stimulering som frarøver oss rommet til å tenke og reflektere. 

Det stimulerte mennesket

Det stimulerte mennesket lever i en konstant strøm av impulser. Skjermene holder dopaminsystemet aktivt fra morgen til kveld. Og hvis stillhet og pauser dukker opp, følger stresset rett etter. Oppmerksomheten blir fragmentert, tankene hopper heller enn å fordype seg selv. Følelsene blir reaktive i stedet for reflekterte. Hjernen får aldri tid til å gå inn i hvilemodus, den naturlige tilstanden for indre bearbeiding og kreativ modning. Resultatet er en mild, men vedvarende overstimulering som ofte forveksles med engasjement.

Det stimulerte mennesket opplever stillheten som en unødvendig pause. Man søker ytre bekreftelse, måler verdi i respons, og mister gradvis evnen til å bære ubehag uten å kompensere med ytre stimuli. Man går dermed konstant distrahert. Livet blir punktvis, en serie korte øyeblikk uten sammenheng. Når selvet formes av skjermens lys, mister individet etter hvert kontakten med sitt egen indre verden. Vårt indre har det med å hviske til oss, mens verden utenfor skriker idag.

Man ser den økte stimulien på noe som idag er dagligdags for mange menn og kvinner, nemlig porno på nett. Der hjernen før i tiden møtte seksuell stimuli når man var heldig å møte noen man var tiltrukket av, er det idag en runde med nettporno mulig å bli eksponert for hundrevis av “partnere”. Hjernen klarer ikke å skille mellom alle videoene man blar gjennom på nett og seksuelle møter i virkeligheten. Man kan bare tenke seg konsekvensen av dette på seksuelle miljøet i dagens samfunn. Et møte med andre blir plutselig veldig lav stimuli kontra hva internett kan levere. Det samme gjelder med kommunikasjon. Vi kan ha ti samtaler på nett samtidig, men i virkeligheten klarer vi å høre en om gangen.

Det ustimulerte mennesket

Det ustimulerte mennesket er ikke passivt, men mottakelig. Det tåler stillhet, lar tankene vandre, og gir erfaringer tid til å fordøyes. Hjernen får bearbeidet informasjon, og ubevisste prosesser får slippe til. Dette mennesket lever i rytme mellom det ytre og indre, ikke i konstant stimuli. Det ustimulerte mennesket er ikke avhengig av konstant input fordi det lever i dialog med sitt eget indre materiale. Den indre verden har like mye å by på som den ytre verden.

Et slikt sinn har evne til å romme motsetninger og dybde. for refleksjon krever tid. Stillheten er ikke et tomrom, det er stedet der frø for mening såes. I et slikt miljø kan kunst, symbolsk språk og refleksjon vokse frem. Dette mennesket er langsomt, men også dypere. Det måles ikke i effektivitet, men i tilstedeværelse. 

Kollektive og individuelle konsekvenser

Når mange mister evnen til leve uten stimuli, endres hele samfunnets mentale klima. Kultur mister dybde når den ikke får tid til å reflektere. Kunst og tenkning blir overfladisk, tilpasset kort oppmerksomhet. Politiske bevegelser blir impulsstyrte, drevet av emosjonell smitte heller enn grundig debatt og interesse for motargumentene. Samfunnet begynner å ligne informasjonsstrømmen det lever i - nemlig hektisk, reaktivt og uten rom for ettertanke. Symptomer som polarisering og oss-dem blir dermed dagligdags.

Individuelt blir konsekvensene like alvorlige. Når tanker, minner, drømmer og følelser ikke bearbeides, begynner de å oppleves som truende. Det ubevisste fylles opp av ubehandlede tanker og følelser, og presset derfra øker. I stedet for å møte det som kommer innenfra, projiseres det ut som angst, irritasjon mot andre eller behov for kontroll. Jung kalte dette «the return of the repressed», det fortrengte vender tilbake, men uten språk. Når dette skjer kollektivt, ser vi polarisering, moralsk panikk og utmattelse. Et samfunn uten refleksjon redder sine egne skygger, og projiserer skyggen sin på andre.  

Veien ut: å produsere fremfor å konsumere

Terrence McKenna mente at veien ut av overstimulering er å produsere i stedet for å konsumere. Når vi skaper noe, retter vi energien vår utover med mening. Når vi bare konsumerer, blir vi passive beholdere for andres tanker og rytmer. Så med det vi åpnet med at mediene former oss, så er måten den former oss at vi lengter etter å se og konsumere fremfor å reflektere og produsere selv. Å vende seg mot en skapende livsform handler ikke bare om kunst, men om å bruke kroppen og sansene i rolige, ikke-digitale prosesser. Vi skaper identitet samtidig som vi skaper noe i verden. 

Ro kan oppstå i aktiviteter som ikke gir raske belønninger, som å dyrke planter, stelle i hagen, lage mat fra bunnen, håndarbeid eller møte med andre i ulike former. Slike handlinger lar kroppen og sinnet falle inn i roligere rytmer. De gir konkrete erfaringer av ro og mestring uten at noe må måles eller deles. Der forbruket skaper støy og avhengighet, skaper produksjonen fokus og stillhet.

Et realistisk nivå av stimulering

For å bevare balansen i en digital hverdag må stimuli reguleres bevisst. Hjernen tåler aktivitet, men ikke kontinuerlig aktivitet, da blir den avhengig av støy til slutt.

Et sunt forhold til skjerm og ro kan se slik ut:

• Skjermbruk utenom arbeid: 1 til 2 timer daglig. Dette gjelder ren konsumering som scrolling, video og underholdning. Over 3 timer daglig øker risikoen for rastløshet og svekket konsentrasjon.

• Stimulifrie soner: minst to sammenhengende timer per dag uten skjerm, lyd eller informasjon. Gåturer uten telefon, stille lesing eller håndarbeid roer nervesystemet. 

• Ukentlig stillhet: én dag i uken med minimal digital kontakt lar hjernen hente seg inn. Mange merker økt kreativitet og ro etter bare et par dager med redusert stimuli.
  

Forslagene over vil nok for en ungdom i dag virke sjokkerende og nesten kontraintuitivt. For man mister jo da kontakten med venner på sosiale medier. Stimulering er ikke problemet, det er kontinuiteten som tømmer oss. Så mindre tid på skjerm oppfordrer oss naturlig til å møte andre i virkeligheten. Hjernen trenger veksling mellom høy og lav aktivitet for å bevare sin fleksibilitet. Som en muskel må den også få hviledager etter hardt arbeid. Et sunt menneske lever i rytme mellom handling og hvile, det indre og ytre. 

Et samfunn uten stillhet mister dybde. Mennesket mister sitt indre rom og begynner å ligne maskiner. Men stillheten er ikke tapt. Den er bare oversett. Å gjenvinne den krever ikke teknologi, men motet til å være i ro. Bak støyen finnes det eldgamle mennesket som fremdeles vet hvordan det føles å bare være.