Skillet mellom fornektelse og vekst

Når mennesker møter forandring, enten den oppstår gjennom egne valg eller ytre omstendigheter, trer bestemte psykologiske grunnmønstre tydelig frem. Egoet, forstått som den delen av psyken som organiserer identitet, vaner og opplevelsen av kontinuitet, får en sentral funksjon i denne prosessen. Forandring innebærer at etablerte strukturer i selvet settes under press, og det som tidligere har bidratt til stabilitet, mister sin regulerende kraft.

I slike prosesser kan sinnet bevege seg fremover, bli stående eller vende tilbake til tidligere mønstre. Disse bevegelsene uttrykker hvordan psyken forsøker å opprettholde indre sammenheng når kjente orienteringspunkter svekkes. Vekst er derfor tett forbundet med smerte, fordi smerte markerer et brudd mellom tidligere forståelser og nye erfaringer som ennå ikke er integrert. Når egoets stabilitet forskyves, kan det bli synlig at grunnleggende antagelser har vært utilstrekkelige, eller at vår kunnskap, innsikt eller praksis ikke har hatt den dybden som videre utvikling krever.

Egoets behov for stabilitet

For ego og identitet er stabilitet et grunnleggende organiserende prinsipp. Egoet kan derfor opprettholde tilstander preget av ubehag så lenge dette ubehaget inngår i et kjent og forutsigbart mønster. Når en endringsprosess settes i gang, oppstår det ofte et indre tomrom der tidligere strukturer ikke lenger gir mening. Dette tomrommet fylles gjerne med frykt, fordi psyken mangler faste holdepunkter for handling og forståelse.

I slike situasjoner kan kunnskap og refleksjon fungere som forbindende elementer mellom tidligere erfaringer og fremtidige muligheter. De gir psyken midlertidige strukturer som gjør det mulig å bevege seg videre uten å vende tilbake til etablerte mønstre. Henry Cloud setter ord på dette vippepunktet i en formulering som ofte brukes for å beskrive når endring faktisk blir mulig:

“Endring skjer når smerten ved å fortsette som før blir større enn smerten ved å endre seg.”

— Henry Cloud

Endring skaper spenninger som utfordrer egoets etablerte struktur. Innenfor dette spenningsfeltet kan vi observere tre grunnleggende bevegelser i psyken. Disse bevegelsene er nært knyttet til instinktive responser som frykt, kamp og flukt, og kan beskrives som progresjon, stagnasjon og regresjon.

Regresjon

Regresjon skjer når utfordringen vi står overfor blir for stor i forhold til den kunnskap og evne vi har for å møte den. Egoet, som holder sammen vår identitet og vaner, mister midlertidig oversikt. Forsvarsmekanismer aktiveres for å skape trygghet, og vi vender tilbake til gamle mønstre som føles sikre. Dette gir smerte fordi vi ønsker å vokse, men psyken trenger en viss stabilitet for å fungere.

Stagnasjon

Stagnasjon skjer når utfordringen ligger nær det vi kan klare, men egoet ikke klarer å omorganisere seg slik at læring og vekst blir en del av hverdagen. Vi merker at noe prøves, men det integreres ikke, og gamle vaner opprettholdes. Resultatet er stillstand, selv om vi er i en situasjon som kan gi utvikling. Kanskje mangler man kunnskap, erfaring eller møter på nye situasjoner som gjør at integrering av noe nytt i livet blir vanskelig.

Progresjon

Progresjon oppstår når utfordring, kunnskap og evnen er mer balansert, slik at ego kan integrere nytt materiale og utvide sin kapasitet. Smerte er ikke borte her, men den er håndterbar. Vi kan også si at vi har skapt en håndterbar situasjon som balanserer utfordring og vekst. Veksten er stor nok til å skape utvikling, men ikke så stor at den overvelder oss. Dette tilsvarer en tilstand der utfordring og ferdighet er i harmoni, og læring og utvikling kan finne sted uten å bryte sammen.

Forandring gjennom bevisstgjøring

Forandring skjer gjennom bevisstgjøring. Forsøk på endring som drives av tvang, skam eller frykt fører sjelden til varig utvikling. Det kan heller skape stagnasjon eller regresjon, eller føre til at problemer dukker opp senere. Gjentatte forsøk med metoder som ikke fungerer, kan gjøre oss motløse, og ønsket om trygghet kan virke sterkere enn ønsket om vekst.

Bevisstgjøring handler om å observere hvordan vi selv opptrer. Det innebærer å legge merke til mønstre i egne handlinger og reaksjoner, særlig i relasjoner, og se hvor vi handler automatisk. Observasjonen bør være nøytral. Målet er å oppdage sider av oss selv vi ellers ikke ser.

Blindsoner - det vi ikke ser i oss selv

I denne prosessen er det viktig å forstå at vi har blindsoner i vår egen opplevelse. Blindsoner er områder der vi ikke er klar over hvordan vi opptrer eller hvordan våre handlinger påvirker andre. Andre mennesker kan hjelpe oss å se disse sidene ved oss selv, og gi perspektiver vi ikke kan oppdage alene.

Det kan være nyttig å dele innsikten med andre. Vi kan ikke alltid oppdage alt alene, og noen erfaringer kan være for intense til at vi klarer å se dem objektivt i øyeblikket. Hukommelsen gir likevel mulighet til å reflektere senere.

Et eksempel kan være en samtale som alltid ender ubehagelig eller på en måte vi ikke ønsker. Her handler bevisstgjøring ikke om å endre den andre, men å legge merke til samtalen som en nøytral observatør. Vi kan observere egne ordvalg, gester, kroppsspråk og pauser. På den måten kan vi identifisere mønstre vi selv bidrar til, og bruke denne forståelsen til videre refleksjon, samtaler med venner eller faglitteratur.

Å speile situasjoner så nøytralt som mulig gir flere perspektiver. Dersom vi kun deler situasjoner fra vårt eget ståsted, får vi ofte bare bekreftelse på det vi allerede tror. Nye perspektiver på våre mønstre er derimot svært verdifulle. Kritikk kan være nyttig, men det er viktig å vurdere hvem som gir den.

Dette er ikke bare en intellektuell øvelse. Det er en konkret praksis for å observere egne handlinger og hvordan forsvarsmekanismer aktiveres. Det kan være utfordrende i etablerte relasjoner, fordi gamle mønstre kan være forsterket over tid eller gjennom generasjoner. Vi kan være sikre på at noe er rett eller galt, men det betyr ikke at vår forståelse oppfattes på samme måte av andre.

Ærlighet er sårbarhet

Et eksempel kan være i en relasjon hvor samtalen alltid blir ubehagelig eller ender på en måte man ikke ønsker. Målet er da å ikke påtvinge endring, men å holde oppmerksomheten på selve samtalen som en nøytral observatør. Ved å forbli en observatør og se på egne ordvalg, gester, kroppsspråk, eller øyeblikkene vi ikke snakker, kan vi identifisere mønstre vi selv gjør. Med disse mønstrene kan vi deretter utforske videre, lese mer om eller dele med venner for å bedre forstå hvordan vi kommuniserer med andre som blir sett på av faglitteratur eller venner. Å speile situasjoner så nøytralt som mulig gir oss flere viktige perspektiver. Om vi speiler situasjoner vi har opplevd til andre ut fra vårt eget ståsted, får vi sannsynligvis bare bekreftelse på at vi har hatt rett. Nye perspektiver på de mønstrene vi har oppdaget er derimot gull verdt. Kritikk blir altså viktig, men her skal man også tenke nøye over hvem som gir kritikken. 

Dette er ikke bare en intellektuell øvelse, men en konkret praksis i å observere egne handlinger og hvordan forsvarsmekanismer aktiveres. Det kan være vanskelig i etablerte relasjoner, fordi gamle mønstre har blitt forsterket over tid og muligens gjennom generasjoner. Man kan være overbevist om at noe er rett eller galt, men det betyr ikke at forståelsen man selv har, formidles slik at den blir oppfattet likt av den andre parten.

Å snakke fra ens eget ståsted

Å uttrykke egne behov og emosjoner på en forståelig måte, er en trygg og samtidig sårbar måte å møte omverdenen på. Det krever kontinuerlig arbeid med å gjøre seg forstått overfor andre, og enhver endring som tas på alvor, innebærer en viss smerte gjennom vekst. Denne smerten er en naturlig del av prosessen som fører til bedre forståelse og orientering i relasjoner. Belønningen er et klarere bilde av hva relasjonen faktisk rommer. Å snakke fra eget ståsted er også en måte å ta ansvar for oss selv og andre. Vi peker ikke på de rundt, men vi prater ut fra hva vi selv står i.

Når man sier fra om at noe oppleves som urimelig eller uheldig, kan det påvirke stabiliteten i relasjonen. Slike utsagn kan utløse alt fra beskyldninger til stillhet. Dette er ikke et uttrykk for feil i seg selv, men viser at relasjonen blir testet. Det finnes alltid to parter i en relasjon, men man kan bare kommunisere og ta ansvar ut fra egen opplevelse av situasjonen. Den andre må forholde seg til sine egne reaksjoner og sitt eget ansvar. Din del er å uttrykke deg tydelig og være forberedt på at reaksjonene kan være både krevende og innsiktsfulle.

Hvis samtalen ender at relasjonen svekkes eller tar slutt, kan dette vise at dere ikke deler de antakelsene dere trodde var felles. Det kan være smertefullt, men det gir samtidig en tydelig og brukbar avklaring. Å beskrive hvordan en samtale oppleves, og understreke at dette er et personlig perspektiv og ikke en dom overfor andre, gjør det mulig å se egne mønstre. samtidig kan det åpne for at den andre blir bevisst på sine mønster og handlinger. Sårbarhet og ærlighet fungerer som verktøy som enten styrker relasjoner eller synliggjør dem som ikke er bærekraftige. Autentisitet er viktig for hele vårt system. kroppen, følelsene og hodet må samstemmes med verden rundt oss for at vi skal oppleve å autentisitet.

Å gå fra bevissthet til forandring betyr å teste nye måter å være på i relasjoner. Det kan bety å akseptere et nederlag i en enkelt diskusjon, samtidig som man legger merke til hva egen justering gjorde med samtalen med andre. I noen tilfeller kan det være nødvendig å redusere hvor mye kontakt man har, eller begrense hvilke typer samtaler eller samvær som er mulig, når man opplever mønster og samtaler som stadig er destruktive. Det er ikke alltid vi kan gjøre noe med oss selv for å fikse relasjoner med andre, vi er bare ansvarlig for halvparten av en samtale, vi kan ikke ta på oss alt ansvar.

Å lære gjennom refleksjon

Refleksjon og observasjon av egne reaksjoner kan gi langsom og stabil vekst. Det handler om å dele sårbarheter innenfor det man kan håndtere, og unngå situasjoner som overstiger ens kapasitet. Bærekraftig vekst skjer gradvis og med perioder av hvile. Derfor kan det være nyttig å bevege seg inn i områder som fremdeles er litt smertefulle, men som man kan håndtere uten å miste fotfestet.

Å forstå smerte som en nødvendig del av utvikling, og ikke noe som alltid bør unngås, er ofte et sentralt skifte. Dette gjør det lettere å tåle ubehag og dermed skape reell forandring i egne mønstre og relasjoner.

Øvelse

Om du vil lese mer rundt vekst og forandring, så sjekk ut øvelsen: 

Progresjon - stagnasjon -regresjon